Gullfuglen - Eventyr Brødrene Grimm

GULLFUGLEN
For lenge, lenge siden levde der en konge som hadde en stor vakker
have bakenfor slottet sitt. I den haven vokste et epletre, som bar
gullepler. Nå eplene var modne, blev de talt, men om morgenen var
det alltid et eple mindre. Ingen kunde forstå hvordan dette gikk for
sig, og kongen befalte at der skulde holdes vakt over epletreet hele
natten. Kongen hadde tre sønner, og den første natten skulde den
eldste holde vakt. Han holdt sig våken helt til klokken blev tolv, men
da sovnet han, og om morgenen var det blitt ett eple borte. Den neste
natten skulde den mellemste forsøke, men det gikk likedan med ham.
Da det nærmet sig midnatt, sovnet han, og eplet blev borte. Så kom da
turen til den yngste; men kongen trodde han ikke dudde til dette, og
sa det fikk være. Men så lenge bad han, at han til slutt fikk lov. Han
la sig under treet som de andre, men han sovnet ikke, han, og da
klokken var tolv, merket han at noget suste gjennem luften, og i måne
skinnet så han en fugl, hvis fjær skinte som gull. Fuglen satte sig i
epletreet og hadde nettop tatt et eple, da kongssønnen la en pil i buen
sin og skjøt efter den.

Fuglen fløi sin vei, men pilen hadde truffet
fjærene, og en gullfjær fait ned. Den tok gutten og gikk hjem til
kongen med og fortalte alt sammen. Kongen sammenkalte hele sitt
råd, og alle mente at den fjæren var mer verd enn hele kongens
rike. «Ja, er fjæren så meget verd,» sa kongen, «vil jeg ha tak i
hele fuglen.

»
Den eldste kongssønnen skulde først av gårde og lete efter gull
fuglen, og han mente at den skulde han fort finne. Da han hadde gått
et stykke, så han en rev, som satt i skogkanten. Gutten lå børsen til
kinnet og skulde til å skyte. Da sa reven: «Skyt mig ikke, og jeg skal
gi dig et godt råd. Du skal avsted for å finne gullfuglen. I kveld kom
mer du til en by, hvor der er to vertshus. Det ene er vakkert oplyst,

Gullfuglen
37
og der er fullt av glade mennesker! Det andre er mørkt og fattig, og
ingen folk ser du der, men gå inn i det allikevel, og hold dig vekk fra
det fine.» — «Et slikt dumt dyr kan da ikke gi mig et råd som er noget
å høre på,» tenkte kongssønnen, trykket løs og skjøt på reven. Men
reven satte halen i været og løp inn i skogen. Kongssønnen gikk
videre, og han kom ganske riktig til byen med de to vertshusene.
«Det kunde da ikke falle mig inn å ta inn i det elendige huset der,»
tenkte kongssønnen og gikk inn i det som var så gildt oplyst. Der var
fullt av folk, og kongssønnen levde der i sus og dus og glemte både
gullfuglen, kongen og landet sitt.
Da nu den eldste ikke kom igjen, skulde den mellemste sønnen
avsted. Det gikk ham akkurat som den første, han møtte reven, og
han brød sig ikke om hvad den sa, men gikk inn i det flotte verts
huset. Der blev han mottatt av broren sin, og så levde de begge i sus
og dus og glemte allting. Da det nu hadde gått en tid, vilde den
yngste avsted, men faren sa, det ikke kunde nytte. Men da han ikke
fikk fred for gutten, som bad og bad om å få reise, sa kongen at han
skulde få lov allikevel.
Gutten drog av gårde, og han møtte også reven. Han siktet på den,
og reven bad for livet sitt, og gav ham det samme gode råd. «Ja, jeg
vil ikke ta livet ditt,» sa kongssønnen. «Det skal du ikke ha gjort for
ingenting,» sa reven. «Sett dig på halen min så går det fortere.» Ja,
gutten satte sig på halen til reven, og så gikk det! Hei — avsted — over
stokk og sten, så håret til gutten viftet i vinden! Det varte ikke lenge
før de var i byen, kan du tro, og gutten gikk like inn i det fattige
vertshuset uten å se hverken til høire eller venstre.

Om morgenen
stod reven utenfor døren, og da den fikk se gutten, sa den: «Nu skal
jeg si dig hvad du videre skal gjøre. Du skal gå rett f rem hele tiden,
og du vil til slutt komme til et stort slott. Utenfor er der en hel skare
soldater, men bare gå rett på og like inn i slottet, for soldatene sover
og snorker. Gå så gjennem alle værelsene helt til du kommer til det
innerste. Der ser du gullfuglen sitte i et almindelig simpelt trebur, og
på guivet ved siden av står et gullbur. Ta så fuglen og gå like ut igjen.
Men du må ikke flytte fuglen over i gullburet, gjør du det, går det dig
galt.» Så strakte reven halen sin ut, gutten satte sig på, og så gikk det
over stokk og sten, og det varte ikke lenge før de var ved slottet.

38
Gullfuglen
Det gikk som reven hadde sagt, og gutten kom godt og vel inn i
værelset hvor gullfuglen stod i treburet. Men da gutten skulde ta
fuglen, syntes han det ikke var nogen mening i at så fin en fugl skulde
være i så simpelt bur. Han løftet fuglen ut av treburet og flyttet den
over i gullburet. Han hadde ikke før gjort det, før fuglen satte i et høit
skrik, alle soldatene våknet, tok gutten og kastet ham i fengsel. Han
blev dømt til døden, men kongen i landet der sa han skulde benåde
ham, hvis han kunde skaffe ham gullhesten, den som løp fortere enn
vinden, og kunde han det, skulde han få gullfuglen i belønning.
Kongssønnen gikk, men trist og lei var han, for hvordan skulde han
finne gullhesten? Da fikk han med en gang se at hans gamle venn
reven kom gående, og den sa: «Kan du nu se at du skulde gjort som
jeg sa, men vær ikke så bedrøvet. Jeg skal hjelpe dig å finne gull
hesten. Du skal bare gå rett frem, så vil du komme til det slottet hvor
gullhesten er. Den står på stallen, og foran stallen ligger alle stall
knektene, men gå bare på du, de sover og snorker alle sammen. Når
du kommer inn til gullhesten, må du endelig legge på den simple
tresalen som henger ved siden av hesten og ikke den fine gullsalen som
henger like ved. Gjør du ikke det, går det dig ille.» Reven strakte
halen sin ut igjen, gutten satte sig på og avsted gikk det! Og i en-to-tre
var de ved slottet. Gutten gikk like inn i stallen, men da han skulde til
å legge den simple tresalen på hesten, syntes han det så så stygt ut, at
han tok gullsalen allikevel. Salen hadde ikke før rørt hesten, før den
satte i å vrinske, og alle stallknektene våknet, tok gutten til fange, og
nu skulde han drepes.

Men kongen i landet sa, han skulde benåde
ham hvis han hentet den vakre kongsdatteren i gullslottet til ham.
Sorgfull og bedrøvet gav gutten sig i vei. Han visste ikke om noget
gullslott og prinsesse, han. Men der møtte han sin trofaste venn reven
igjen. «Nu skulde jeg i grunnen ikke hjelpe dig mer, siden du aldri
vil høre på mig,» sa reven, «men jeg har medlidenhet med dig og skal
hjelpe dig en gang til. Gå rett frem, og du kommer til gullslottet mot
kvelden. Om natten når alt er stille, går den vakre prinsessen til badet.
Med det samme hun skal gå inn av døren, gir du henne et kyss, da
følger hun dig. Men du må ikke la henne få vente, og hvis hun ber om
å få ta avskjed med foreldrene sine, må du si nei, ellers kan det gå
dig galt.» Så strakte reven halen sin ut igjen. Gutten satte sig på, og

39
Gullfuglen
avsted gikk det så håret viftet i vinden. De kom til slottet mot
kvelden, og da natten fait på og alt var stille, kom den vakre prinsessen
ut og gikk til badet. Da sprang kongssønnen frem og gav henne et
kyss, og hun sa hun gjerne vilde gå med ham. Men hun gråt og sa
hun måtte få lov til å si adjø til foreldrene sine først. Til å begynne
med sa gutten nei, men da hun gråt så sårt og fait ned for føttene hans
og bad, orket han ikke annet enn si ja. Prinsessen stod ikke før ved
farens seng, før alle i slottet våknet, og gutten blev tatt til fange.
Dagen efter sa kongen til ham: «Egentlig skulde du dø, men jeg skal
la nåde gå for rett, hvis du kan få bort det store berget foran vinduene
mine, det som jeg ikke kan se over, og det må du ha gjort innen åtte
dager, hvis ikke skal du dø.» Kongssønnen tok fatt, han gravet og han
hakket alt han orket, men da han hadde holdt på i syv dager, og han
så at alt arbeidet hans var til ingen nytte, blev han aldeles fortvilet.
Men om kvelden den sy vende dag kom reven og sa: «Du fortjener ikke
at jeg hjelper dig en gang til, men gå nu og legg dig og sov, så skal jeg
gjøre arbeidet for dig.» Da han våknet om morgenen den åttende
dagen og så ut av vinduet, var berget forsvunnet. Kongssønnen sprang
avsted til kongen og fortalte at berget var borte, og kongen måtte gi
ham prinsessen enten han vilde eller ei.
Nu drog de to avsted sammen, og det varte ikke lenge før de møtte
den trofaste reven. «Ja, nu har du jo funnet det beste,» sa reven, «men
til så vakker kongsdatter hører en gullhest.» — «Hvordan skal jeg få
tak i den?» spurte gutten. «Jo, det skal jeg si dig,» sa reven. «Gå nu
like til slottet til den kongen som bad dig hente prinsessen. Der kom
mer det til å bli stor glede, og du får gjerne gullhesten. Når du så har
satt dig op på ryggen til hesten og skal til å ri bort, skal du rekke
hånden til alle og si farvel, men sist skal du si farvel til prinsessen, og
med det samme du tar henne i hånden, skal du svinge henne op på
hesten. Så setter du av gårde, og ingen kan nå dig igjen, for den hesten
løper fortere enn vinden.» Alt gikk som reven hadde sagt, og kongs
sønnen førte den vakre prinsessen med sig på gullhesten. Straks var
reven hos dem og sa, at nu vilde han forsøke å skaffe ham gullfuglen
også. «Når du kommer i nærheten av slottet, så la prinsessen stige
av hesten. Jeg skal passe på henne. Så rider du inn i kongsgården.
Alle blir glade over å se gullhesten, og de kommer med gullfuglen.

40
Gullfuglen
Med det samme du har buret i hånden, gir du hesten av sporene og
rir til du møter oss.» Denne gangen gikk det også som reven hadde
sagt, og nu red gutten og prinsessen på gullhesten og hadde gullfuglen
med, så nu var det bare å reise hjem til farens slott.
«Nu skal du gjøre mig en tjeneste igjen for alt det jeg har gjort
for dig,» sa reven til kongssønnen. «Ja, hvad vil du jeg skal gjøre?» sa
gutten. «Du skal drepe mig og hugge av mig hodet og labbene,» sa
den. «Jo, det var også en måte å vise sin takknemlighet på,» sa kongs
sønnen, «nei, det gjør jeg ikke.» — «Ja, siden du ikke vil det, må jeg
forlate dig,» sa reven, «men før jeg går, vil jeg gi dig et godt råd. To
ting må du ikke gjøre. Ikke kjøp galge-kjøtt og ikke sett dig på nogen
brønnkant,» og dermed løp reven inn i skogen. «Det var et underlig
råd,» tenkte gutten, «galge-kjøtt skal vel ikke friste nogen, og lysten
til å sitte på en brønnkant må jeg vel kunne styre.»
Han red videre med den vakre prinsessen, og veien førte dem
gjennem byen hvor brødrene hans var blitt igjen i det fine vertshuset.
Der var det et forferdelig spetakkel, folk stimlet sammen i gatene og
ropte og skrek. Da kongssønnen spurte hvad der var på ferde, fikk
han vite at det var to menn som skulde henges, for de hadde stjålet og
gjort så meget galt. Da fikk gutten se at det var brødrene hans som
skulde bli hengt, og han spurte om han ikke kunde frelse dem på en
eller annen måte. «Jo, hvis han vilde kjøpe dem fri, så.» Han betenkte
sig ikke, kjøpte brødrene fri, og så reiste de alle sammen til farens
slott. Da de kom til den skogen hvor de først hadde møtt reven, var
de så varme og trette, og brødrene sa; «Kan vi ikke sette oss litt ved
denne brønnen og hvile.» Den yngste kongssønnen tenkte ikke noget
over det, glemte hvad han hadde lovt reven og satte sig på brønn
kanten. Straks puffet de to brødrene til ham, så han fait bakover ned
i brønnen. Så tok de prinsessen, hesten og gullfuglen og reiste hjem til
faren med. «Se her,» sa de, «her kommer vi ikke bare med gullfuglen,
men med gullhesten også og med prinsessen fra gullslottet.» Der blev
stor glede i hele landet, men hesten vilde ikke spise, fuglen vilde ikke
synge, og prinsessen bare gråt.
Den yngste broren var ikke død allikevel, for brønnen var tørr.
Men den var så dyp at han ikke kunde komme op av den. Men reven
glemte ikke gutten, den kom til brønnen og sa: «Jeg er sint på dig fordi

41
Gullfuglen
du ikke kunde høre mine ord, men jeg kan ikke forlate dig heller, og
nu skal jeg hjelpe dig.» Så lot reven halen sin henge ned over brønn
kanten, gutten tok et hårdt tak i den, og reven drog ham op. «Men
ennu er du i fare,» sa den, «brødrene dine er ikke sikre på at du er død,
så de har satt vakt rundt hele skogen.» Da fikk de se en gammel
tigger som satt på en sten ved veien.

Gutten bad ham bytte klær med
sig, og så gikk han til slottet som en fattig mann. Der var det ingen
som kjente ham, men hesten begynte å spise, fuglen begynte å synge,
og prinsessen holdt op å gråte. Kongen forundret sig over dette og
spurte prinsessen hvad det kunde komme av. «Jeg skjønner det ikke,»
sa hun, «men for var jeg så bedrøvet, og nu er jeg så glad. Det er
akkurat som om den rette brudgommen min skulde være kommet.»
Nu fortalte hun kongen alt, enda brødrene hadde sagt de skulde
drepe henne, hvis hun gjorde det. Kongen lot alle som var i slottet,
kalle for sin trone, og der kom også den yngste gutten i fille-klærne
sine. Men prinsessen kjente ham med én gang og fait ham om halsen.
Så blev alt op klart, og de to slemme brødrene blev jaget ut av landet.
Men den yngste kongssønnen og prinsessen giftet sig, og han skulde
arve riket efter kongen.
Men hvordan er det med reven? Jo, en gang, lenge, lenge efter
gikk kongssønnen i den samme skogen igjen. Da møtte han reven
som sa: «Nu har du fått alt du kan ønske dig i verden, men jeg må
være like ulykkelig, enda det står i din makt å hjelpe mig.» Og så bad
han igjen kongssønnen om at han skulde skyte ham og hugge av ham
hodet og labbene, og denne gangen gjorde prinsen det. Han hadde
ikke før gjort det, før reven forvandlet sig til et menneske, og det var
nettop bror til den vakre prinsessen, og nu levde de sammen i her
lighet og glede alle tre.

Facebook

Whatsapp

Messenger Telegram

Lær språk. Trykk to ganger på et ord.Lær språk i kontekst med Childstories.org og Deepl.com.

Informasjon for vitenskapelig analyse