De tre små mennene i skogen - Eventyr Brødrene Grimm

DE TRE SMÅ MENNENE I SKOGEN
Det var engang en mann som hadde mistet konen sin, og en kone
som hadde mistet mannen sin. Mannen hadde en datter, og
konen hadde en datter. Disse pikene var venninner. En dag de hadde
gått tur sammen, gikk de innom til konen. Da sa konen til mann
datteren: «Si til far din at jeg vil gifte mig med ham. Og når vi blir
gifte, skal du få det godt, kan du tro. Da skal du få vaske dig i melk
og drikke vin hver dag, men datteren min, hun skal vaske sig i vann
og drikke bare vann.»
Piken gikk hjem og fortalte faren sin hvad konen hadde sagt. «Ja,
hvad skal jeg gjøre?» sa mannen. «Å være gift, det er sannelig både
en sorg og en glede.» Han kunde ikke få bestemt sig; men til slutt
trakk han av sig den ene skoen sin og sa til datteren: «I sålen på skoen
her er det et hull. Ta skoen med dig op på loftet og heng den på en
spiker og hell vann i den. Hvis vannet ikke renner ut, vil jeg gifte
mig igjen; men renner det ut, gifter jeg mig ikke.»
Piken gjorde som faren sa. Da vannet kom opi skoen, trakk hullet
sig sammen, og skoen hang der like full. Hun sprang ned og fortalte
det, og faren blev så forundret at han måtte op på loftet med en
gang for å se om det virkelig var sant. Jo, der hang skoen full
av vann!
Ja, så drog han avsted til enken, da, fridde til henne, og så blev
der holdt bryllup.
Da de to pikene skulde stå op om dagen efter bryllupet, fikk mann
datteren melk å vaske sig i og vin å drikke, mens kjerringdatteren
fikk vann å vaske sig i og vann å drikke. Den neste dagen fikk begge
vann å vaske sig i og vann å drikke, og den tredje dagen fikk kjerring
datteren melk å vaske sig i og vin å drikke, mens manndatteren fikk
vann å vaske sig i og vann å drikke, og slik blev det.

De tre små mennene i skogen
11
Konen var rasende på manndatteren, og visste ikke alt det
vonde hun skulde gjøre henne. Misunnelig var hun også, for mann
datteren var vakker, søt og snild, men kjerringdatteren var stygg
og slem.
En vinterdag da det var så koldt at allting var frosset, og sneen lå
tykk over vei og sti og dyp inne i skogen, laget konen en kjole av
papir, ropte på manndatteren og sa: «Ta på dig denne kjolen, gå ut i
skogen og plukk kurven her full av jordbær til mig. Jeg har slik lyst
på jordbær, og se nu til å rappe dig!» —«Å nei — å nei,» sa mann
datteren, «det vokser da ikke jordbær nu midt på vinteren, jorden er
jo hårdfrosset, og sneen dekker blomst og blad. Og hvorfor skal jeg
ta på mig denne tynne papirkjolen, da? Det er jo så koldt ute at
pusten fryser til is, vinden blåser tvers gjennem den, og den kommer
til å bli revet i filler av grener og kvister.» — «Svarer du også?» sa
stemoren, «se til a komme avsted med dig, og våg ikke å vise dig for
mine øine, før du har kurven full!»
Sa gav hun piken et stykke tørt brød og sa: «Det er nok mat til
dig for idag — så, gå nu med dig!» Ved sig seiv tenkte hun: «Hun
fryser sig sikkert ihjel, så er jeg kvitt henne.»
Manndatteren var lydig, hun, tok på sig kjolen og gikk avsted med
kurven på armen. Hu-te-tu! Ute var sne, sne, bare sne! Piken gikk
gikk, og til slutt kom hun langt inn i skogen. Da fikk hun øie på
et lite hus, og i vinduet stod tre dverger og kikket ut.

Piken oanket forsiktig på døren, og dvergene ropte: «Kom inn!»
Hun gikk stille inn, lukket døren forsiktig efter sig og satte sig på
benken ved varmen. Så tok hun frem det tørre brødstykket sitt og
begynte å spise. «La oss få litt med dig, da,» sa dvergene. «Ja, det kan
dere gjerne få,» sa hun, delte stykket i to deler og gav dem den ene
halvparten.
«Hvordan kan du finne på å gå ut i skogen i slikt vær og med slik
en kjole på dig?» spurte de. «Jo, jeg var nødt til å gå, og jeg er nødt
til a finne kurven min full av jordbær også,» sa hun, «jeg tør ikke
komme hjem hvis jeg ikke har den full.»
Da hun hadde spist fra sig, gav dvergene henne en feiekost og sa:
«Ta denne og gå og sop vekk sneen foran doren vår.» Ja, piken tok
feiekosten med en gang, hun, og gikk ut for å feie. Da hun var ute av

12
De tre små mennene i skogen
døren, sa dvergene til hverandre; «Hvad skal vi nu gi henne som er så
søt og snild og delte maten sin med oss?»
«Jeg ønsker at hun må bli vakrere og vakrere for hver dag,» sa den
ene. «Jeg ønsker at der må falle et gullstykke ut av munnen hennes
for hvert ord hun sier,» sa den andre.

«Og jeg ønsker at en konge må
be henne om å bli dronningen hans,» sa den tredje.
Imens holdt piken på å feie som dvergene hadde bedt henne om,
og hvad tror dere vel hun fant, da hun fikk sneen vekk? En masse
deilige, røde modne jordbær! Eftersom hun feide, tittet de frem, røde,
saftfulle og vakre. Piken blev så glad, så glad. Hun plukket kurven
full og løp inn til de tre små mennene, tok dem i hånden og takket
dem, og så løp hun hjem med kurven sin.
Da hun kom hjem og sa: «God aften!» fait to gullstykker ut av
munnen hennes. Hun fortalte alt som var hendt henne ute i skogen, og
for hvert ord hun sa, fait et gullstykke på gulvet, så hele værelset var
fullt av gull, da hun var ferdig med å fortelle.

Søsteren var så sint og
misunnelig, at hun ikke visste hvad hun skulde si, og så sa hun: «Tenk
å hive pengene ut på den måten du gjør!»
Nu vilde endelig kjerringdatteren ut i skogen og plukke jordbær.
«Nei, nei,» sa moren, «du får ikke lov, du kunde jo fryse ihjel for
mig, å nei — du får ikke lov!» Men datteren gav sig ikke, og til slutt
sydde moren en tykk skinnkåpe til henne. Den tok hun på sig, fikk
en mengde deilige smørbrød og kaker til niste, tok kurven på armen
og drog ut i skogen.
Hun gikk rett frem og like til det vesle huset. Dvergene stod i
vinduet og kikket ut akkurat som sist. Kjerringdatteren banket ikke
på døren, hun, hun gikk rett inn uten å hilse, satte sig på benken ved
ovnen og begynte å spise av den gode maten sin.

«La oss få litt av maten din,» sa dvergene. «Jeg har ikke mer enn
jeg trenger seiv, jeg har ikke noget å gi bort,» sa hun og spiste videre.
Da hun endelig var ferdig med å spise, sa dvergene: «Se her har du
en feiekost, gå nu ut og fei sneen vekk foran døren vår.» — «Fei seiv!
Jeg er ikke tjenestepike for dere!» svarte hun.
Da hun skjønte det ikke var noget å få av dvergene, reiste hun sig
for å gå. «Hvad skal vi gi henne som er så slem og ikke unner andre
det grand,» sa de til hverandre.

Eftersom hun feide, tittet røde, modne, saftfulle jordbeer frem.

13
De tre små mennene i skogen
«Jeg ønsker hun må bli styggere og styggere for hver dag,» sa den
ene. «Jeg ønsker det må falle en padde ut av munnen hennes hver
gang hun åpner den,» sa den andre. «Og jeg ønsker hun må dø en
stygg død,» sa den tredje.
Piken gikk ut for å lete efter jordbær; men hun fant nok ingen,
og gikk sint og ergerlig hjem igjen. Da hun var kommet hjem, skulde
hun jo fortelle moren alt som var hendt henne, og for hvert ord hun
sa, hoppet en padde ut av munnen hennes.
Fra nu av blev stemoren enda sintere på manndatteren, og hun
studerte på hvordan hun skulde få gjort henne noget fryktelig vondt.
Endelig hadde hun funnet ut noget hun syntes var riktig bra. Hun
satte en kjel med vann over varmen og la en mengde garn i den og
kokte det. Da garnet var blitt riktig varmt, tok hun det op og hengte
det over skulderen til manndatteren, gav henne en øks og sa at hun
skulde gå ned til elven, hakke hull i isen og skylle garnet.
Piken var lydig som alltid, gikk ned til elven og begynte å hugge.
Mens hun holdt på med dette, kom en prektig vogn kjørende forbi, og
i denne vognen satt kongen. Vognen stanset, og kongen sa: «Kjære
vennen min, hvad heter du, og hvad er det du holder på med?» —
«Jeg er bare en fattig pike, jeg, som skal til å skylle garn,» svarte hun.
Kongen syntes synd på henne og sa: «Vil du kjøre med mig og være
på slottet mitt?» — «Å ja, det vil jeg så gjerne, så gjerne,» sa piken.
Hun var så lykkelig fordi hun skulde slippe å se stemoren og ste
søsteren sin mer.
Så kjørte piken med kongen, og da de kom f rem, blev der f eiret
stort bryllup, så nu var det gått som dvergene hadde spådd.
Da et år var gått, fikk den unge dronningen en sønn, og da ste
moren fikk greie på dette, kom både hun og stesøsteren til slottet og
sa de kom for å ønske dronningen til lykke.
En gang da kongen ikke var hjemme, gikk stemoren og stesøsteren
inn til dronningen, og så tok stemoren henne i hodet og stesøsteren i
benene, og så kastet de dronningen ut av vinduet og rett ned i elven
som fløt forbi. Efterpå la den fæle stesøsteren sig i dronningens seng,
og moren pakket henne godt inn, så ingen kunde se hvem som lå der.
Da kongen kom tilbake, gikk han inn i soveværelset til dronningen
sin og bort til sengen, for han vilde hilse på henne; men stemoren

14
De tre små mennene i skogen
ropte: «Hysj — hysj — gå ikke bort til henne, hun har feber, og
ingen må forstyrre henne!»
Kongen tenkte ikke mer over det, og da han kom igjen neste
morgen, snakket han med dronningen. Hun svarte, og for hver gang
hun åpnet munnen, fait en padde ut. Dette syntes kongen var rart;
for før hadde det jo fait ut gullstykker. Han spurte hvad det kunde
komme av, og stemoren sa det kom av feberen og vilde snart gi sig.
Om natten så kjøkkengutten at en and kom svømmende gjennem
vaskerennen, og anden sa:
«Konge — hvad gjør du nu?
Sover eller våker du?»
Da den ikke fikk noget svar, sa den:
«Og mine gjester, hvad gjør de!»
Da svarte kjøkkengutten:
«De sover fast — det kan jeg si.»
Anden spurte videre:
«Hvad gjør min vesle gutt — så fin?»
«Sover søtt i vuggen sin,»
svarte kjøkkengutten.
Da skapte anden sig om til dronning igjen og gikk inn til gutten sin,
gav ham mat, stelte vuggen og bredde godt over ham. Så skapte hun
sig om til and og svømte bort. To netter til kom hun. Den siste natten
sa hun til kjøkkengutten: «Gå til kongen og si at han skal ta sverdet
sitt og svinge det tre ganger over hodet mitt mens jeg står i døren.»
Kjøkkengutten løp til kongen med engang. Han kom med sverdet
og svingte det tre ganger over henne. Da han svingte det for tredje
gang, stod dronningen lys levende for ham, frisk og vakker som før.
Kongen var så glad og lykkelig at han nesten ikke kunde styre sig;
men han lot dronningen være i et værelse for sig seiv, så ingen fikk
se henne før den dagen sønnen skulde døpes.
Da barnet var døpt og de satt ved bordet, sa kongen til stemoren:
«Hvad synes du den har fortjent som trekker et annet menneske ut av
sengen og kaster det i elven?» Da svarte stemoren: «Jo, den har for
tjent å legges i en spikertonne og rulles nedover fjellet.» — «Ja, så har
du seiv sagt dommen din,» sa kongen. Og så blev både stemoren og
stesøsteren lagt i spikertønner og rullet nedover fjellet rett ned i elven.

Facebook

Whatsapp

Messenger Telegram

Lær språk. Trykk to ganger på et ord.Lær språk i kontekst med Childstories.org og Deepl.com.

Informasjon for vitenskapelig analyse