De to brødrene - Eventyr Brødrene Grimm

SEE ATA SN GL sa. ME KØ PETR NN TENNE NN EN MENN NNN MM PG Z OR Mr ar NG å EN er sr Me Eee ø ING hv oe DÅ Å is å MS EN VIN Enes 4 KE MT ANTA pri ER AA HAR: g 4 V ke | Pa 5 Pen, 9 ØTEN ov å KS Ke NE : ee v hp & nd NE RR – ARTE FN mL ET ER ik | ease Ne nd FY VG Fn V gå nn : å q R å ap ap EM 2 AN Va v BK 45 | DR: , 3 Da hun gikk oppover kirketrappa, sa hun: «Kirketrapp røp meg ei, den rette brura er ikke jeg.»

HAS SN PE eee ARE ur RE SE AA ae ete Se N Pee NN NNN DN en i Eero VE TA TE BE ea ed dn bend ae et MASE Bale DN IE VEN LAN NN AN ØRN EE BE LE RET JE AE ee NERO kn NE BEEN TN EN ASA ES STE Ree evt ae LG SE EN EE AG å ve pe NE Se een EE AR EN SUN NE re Ne ea re reknar ka MR BANG sp SA herre RA ERE kan Ekern BET KN ALNES EN PG MN

OG en gr pe ER EN EE AE LE NM See Ed re Fr MN PE es SN SE He RE ER ES AER DEN JE BE | re HR le He are ERA EN et eee Ge å sd Ms NE HORG en ee GE ee Ad SE ge KE TN ER ESTEN EN ESKE DE Se | GARN VELGE mr ER I SLR Tete EE DE Ke at EE MERE AE er PEER Sgt pe Eee Sat Se | Hege VE JE Asa ES AN rd RE Å | PS NN NNN | EE HE De PETE NN Re LE PE SSE SEE FASEN REN NNN Se Å 0 Hd FE ES SE ee SPE Nera å GA Sen Ge ME re FRE U SEE AS Se yt EN EG de AE Ke EN ev TET Eg IG Ne RENE EE EN GE TA arv ee RED, ENGEN See et eee ere er Rt PA MAS kn Ke tr Na der Mu EL eee KN eee KE BAER De OR NK GT RE RE de PN ea NEVE Se

ov een ae EO SNE RLE RARE AN Hot Sif PR eo ret GR Ke fete eee EE PE Ge GE NN FN pr Se Gr få NN ea KN NNN

Meer SEE Så Bee AR ve AN dd ee RE ee pa PG SE or er NE PE RO Ka

ES EO PE EE BEAL EANET Å BD Ke Å GA LEN YR AA FR ENN te RD Fork ef RV Å 5 : AR EE EEE ME ANNET RU NE 8 GRE 3 AI AR REE ARM MR NEA PA JA age

Jomfru Maleen 53 «Kirketrapp, å røp meg ei, den rette brura er ikke jeg.»

«Hva sier du,» sa prinsen igjen. «Ingen ting, jeg bare tenker på den stakkars jomfru Maleen,» sa hun. «Kjenner du jomfru Maleen?» spurte prinsen. «Nei, hvordan skulle jeg kjenne henne, jeg har bare hørt snakk om henne,» svarte hun. Da hun gikk inn gjennom kirkedøra, sa hun:

«Kirkedør, røp meg «i, den rette brura er ikke jeg.»

«Hva sier du?» spurte prinsen. «Ingen ting, jeg kom bare til å tenke på jomfru Maleen,» svarte hun nå også. Da tok prinsen et kostbart smykke og la det om halsen hennes, og så gikk de inn i kirka, og presten la hendene deres sammen, og så var de gifte. På heimveien sa ikke jomfru Maleen et eneste ord, og da de kom fram til slottet, skyndte hun seg å ta av seg bruredrakta og tok på seg den gamle, fillete kjolen hun brukte å ha; men det smykket prinsen hadde gitt henne, det beholdt hun om halsen. Om kvelden tok den rette brura et tett slør for ansiktet og gikk inn til prinsen. Da alle folk var gått sin vei, og de to var aleine, sa prinsen: «Hva var det du sa til neslebusken i dag?» — «Jeg? Neslebusken? Jeg har ikke sagt et ord til noen neslebusk,» sa brura. Hun skyndte seg ut til jomfru Maleen og spurte hva det var hun hadde sagt til neslebusken. Og jomfru Maleen fortalte hva hun hadde sagt. Så för brura inn til prinsen og sa: «Nå husker jeg hva jeg sa:

«Brennenesle kjær,

står alene her.

Du var engang mat for meg, død var jeg nå uten deg.»

«Hva sa du til kirketrappa, da?» sa prinsen. Så måtte brura ut til jomfru Maleen igjen, og likedan gikk det da prinsen spurte henne hva hun hadde sagt til kirkedøra. Til slutt spurte han: «Men hvor har du det smykket jeg ga deg ved kirkedøra?» — «Hvilket smykke?» sa hun, «du har ikke gitt med noe smykke.» — «Jeg har selv lagt det om halsen din, og hvis du ikke veit hvor det er, er du ikke den rette brura,» sa prinsen. Da tok hun sløret vekk fra ansiktet, og da prin-

54 Jomfru Maleen sen så hvor stygg hun var, ropte han: «Hvem er du, hvor kommer du fra?» — «Jeg er den rette brura, men da jeg var redd for at folk ville gjøre narr av meg fordi jeg var så stygg, fikk jeg den fattige kjøkkenjenta til å kle seg i mine klær og gå i kirke for meg.» — «Hvor er hun?» sa prinsen. «Jeg vil se henne, gå og hent henne.» Hun gikk ut og sa til tjenerne at kjøkkenjenta var en bedragerske, og at de skulle ta og drepe henne. Men da tjenerne tok fatt i jomfru Maleen, skreik hun så høyt om hjelp at prinsen hørte det. Han løp ut og befalte at de straks skulle slippe henne. Så tok han henne med inn til seg, og da de var aleine, sa han: «Du gikk med meg til kirka, og presten la våre hender sammen, så du er den rette brura mi, og hvis jeg kunne tru at det var mulig, ville jeg si: Hun står her for meg.» — «Ja, jeg er jomfru Maleen, som satt i sju år i mørketårnet for di skyld,

men nå er jeg lykkelig,» sa hun. De kysste hverandre og levde lykkelig sammen hele livet. Men den falske brura ble jaga ut av landet. Tårnet som jomfru Maleen satt i, står den dag i dag, og når barna går forbi det, synger de:

«Kling-klang-Gloria.

Hvem er i dette tårnet da?

Her sitter jo prinsessa skjønn,

og ingen hører hennes bønn.

Vi bryter mur og steiner ut.

Kom hit og hjelp oss kjekke gutt.»

DE TO BRØDRENE

Det var engang to brødre — en rik og en fattig. Den rike, som var gullsmed, han var hardhjertet og slem; men den fattige — som bandt limer og solgte dem, han var snill og godhjertet.

Den fattige hadde to sønner. De var tvillinger og så like som to dråper vann. Disse to guttene kom ofte i huset til den rike onkelen sin, og da fikk de litt mat som var igjen når de andre hadde spist.

En dag da den fattige broren gikk i skogen for å samle kvist til limene sine, fikk han se en fugl som var helt gyllen og så vakker at han nesten ikke trudde sine egne øyne. Han tok en stein og kasta etter den. Steinen traff også; men det falt bare ei gullfjær av den, og fuglen løfta gullvingene sine og fløy av sted.

Mannen gikk til den rike broren sin og viste ham fjæra. Gull-

smeden undersøkte fjæra, og så sa han: «Dette er jo purt gull,» og så ga han broren mange penger for fjæra.

Dagen etter kløv mannen opp i et bjerketre for å hogge av noen greiner. Da fløy gullfuglen opp fra treet, som den hadde sittet i, og da mannen så bedre etter, fant han et reir, og i reiret lå det et egg som var av purt gull. å

Han tok egget med til broren, som så på det og sa som sist «Dette er det pure gull.» Så ga han den fattige penger for det. «Jeg skulle gjerne ville ha fuglen også,» sa den rike. Den fattige gikk ut i skogen for å finne fuglen, og der satt den i treet igjen. Mannen kasta en stein etter den, og denne gangen falt fuglen død til jorda. Den fattige tok den opp og gikk til den rike broren sin med den, og han fikk en hel neve gull for fuglen.

56 De to brødrene «Ja, nå skal jeg nok greie meg lenge,» sa den fattige til seg sjøl og gikk glad heim.

Men gullsmeden visste nok hva det var for en fugl han hadde fått tak i, og han sa til kona si: «Steik denne fuglen til meg, og pass godt på at ingen ting av den blir borte. Jeg vil spise den opp helt aleine.»

Men det var nok ikke en alminnelig fugl, dette, det var en trollfugl, og den som spiste hjerte og lever av den, ville hver eneste morgen finne et gullstykke under hodeputa si.

Kona renska fuglen, satte den på spidd og steikte den. Mens hun holdt på å stelle på kjøkkenet, kom de to sønnene til broren inn. De gikk bort til varmen og dreide et par ganger på spiddet. Da falt det noen stykker av fuglen ned i panna, og den ene av guttene sa: «Disse stykkene spiser vi opp. Jeg er så sulten, og det er ingen som legger merke til at disse småstykkene er vekk.»

Så spiste de hvert sitt stykke. Med det samme kom kona; hun så at guttene sto og tygde på noe, og sa: «Hva er det dere spiser på da gutter?» — «Vi tok bare et par små stykker som falt ut av fuglen,» sa de. — «Å nei, å nei! Det var hjertet og levra,» sa kona.

Hun var livende redd for at mannen skulle merke noe, derfor slakta hun en hane, tok ut hjertet og levra og la stykkene sammen med gullfuglen. Da den var ferdigsteikt, bar hun den inn til mannen sin, og han spiste den opp helt aleine. Han lot det ikke være igjen en smule en gang.

Om morgenen da han tok under hodeputa, trudde han han skulle finne et gullstykke, men han fant ingen ting!

Men guttene — de ble forundret, de; for da de sto opp om morgenen, hørte de at noe falt ned på golvet, og da de skulle se hva det var, oppdaga de at det var to gullstykker. De viste dem til faren, og han kunne heller ikke forstå hvordan dette hang sammen. Men da guttene hver eneste dag fant to gullstykker, gikk faren til broren sin og fortalte ham alt sammen.

Gullsmeden forsto med en gang at guttene hadde spist hjertet og levra til gullfuglen; men nå var han sint, og slem og gjerrig var han også, derfor sa han til broren sin: «Guttene dine står sikkert i

pakt med den onde, ikke rør pengene, og la ikke guttene dine få være heime mer; for ellers kan du komme i ulykke, du også.»

Faren ble så redd, så redd at han tok tvillingene med seg dypt inn i skogen og gikk fra dem. Der gikk de to guttene, stakkar. De forsøkte nok å finne veien heim, men de kom bare dypere inn i skogen. Endelig en dag traff de en jeger. «Hvor kommer dere fra, da, barna mine?» spurte jegeren. — «Vi er sønnene til en fattig mann som lever av å lage limer,» sa de. — «Far ville ikke ha oss heime mer, for hver morgen når vi våkner, finner vi et gullstykke under hodeputa vår.»

«Å, det synes jeg ikke er så farlig,» sa jegeren, «bare dere er rettskafne mennesker, som ikke legger dere på latsida og ikke gidder gjøre noe.» Jegeren hadde ikke barn sjøl, og en snill mann var han, derfor sa han: «Bli med meg, så skal jeg være far for dere, og hos meg kan dere få være til dere blir voksne og kan greie dere sjøl.»

Så ble guttene i skogen hos jegeren. Han lærte dem opp i all slags jakt, og de gullstykkene som de fant under hodeputa hver morgen, de gjemte han for dem, så de kunne ha noe, hvis de kom i nød en gang.

Da de var blitt voksne, tok pleiefaren dem med ut i skogen og sa: «I dag skal dere gjøre prøveskuddet, og når dere har bestått prøven, skal dere få skyte aleine så mye dere vil, for da er dere utlært.»

Jegeren fikk se et trekk grågjess som fløy i en trekant over hodene | på dem, og han sa til den ene broren: «Skyt nå en i hvert hjørne av trekanten.» Det gjorde han, og så hadde han bestått prøven.

Om ikke lenge kom det et trekk til, og nå måtte den andre gutten skyte likedan. Han greidde sitt prøveskudd han ög, og pleiefaren sa: «Nå er dere fullt utlærte jegere begge to og kan skyte hvor dere vil.»

Nå syntes tvillingbrødrene det skulle være gildt å komme uti verden og se seg om, derfor ba de pleiefaren om å få lov til å reise.

| «Ja, det skal dere få lov til, for det er nettopp det jeg har ment også,» sa han. «Slik skal ekte jegere være, dra av sted dere, jeg er sikker på det kommer til å gå dere bra i verden.»

Da de skulle reise, ga pleiefaren hver av dem ei god børse og en hund. Av det gullet han hadde spart sammen for dem, fikk de lov til

58 De to brødrene

å tå med seg så mye de ville, og så fulgte han dem et stykke på veien. Da de skulle skilles, ga han dem en blank kniv og sa: «Hvis dere noen gang kommer til å gå fra hverandre, så stikk denne kniven i et tre på skilleveien. Den som kommer tilbake til treet, kan se hvordan den andre har det. For den sida av kniven som vender den veien den andre dro, den er rusten, hvis han dør; men så lenge han er i live, er kniven blank.»

De to brødrene så farvel til pleiefaren og gikk videre. De kom til en skog så stor at de ikke kunne gå gjennom den på en dag, derfor måtte de være i skogen om natta, og de spiste den nista de hadde i skreppene sine. Hele den neste dagen gikk de også uten å se ende på skogen. Nå var skreppene tomme, derfor ladde den ene broren børsa si for å skyte noe vilt.

Med det samme kom en hare hoppende, og gutten sikta og skulle til å skyte. Da ropte haren:

«Kjære jeger, la meg gå. ‚To hareunger skal du få!»

Gutten lot den springe, og den hoppa inn i buskene og henta to hareunger. De to hareungene var så morsomme og lekte så muntert med hverandre at guttene ikke hadde hjerte til å drepe dem. De lot dem leve og de fulgte i hælene på guttene hele tida.

Ikke lenge etter kom en rev forbi. De ville skyte den, men reven ropte:

«Kjære jeger, la meg gå. To revunger skal du få!»

Så orka de ikke skyte den heller, og reven kom med to revunger. De var så morsomme og vakre at guttene ikke hadde hjerte til å drepe dem, og så slo de seg sammen med hareungene og fulgte i hælene på guttene de også.

Om ikke lenge kom en ulv forbi. Det gikk likedan med den som med de andre dyra, den ba for livet sitt og kom fram med to ulvunger som brødrene ikke hadde hjerte til å drepe, og så slo de seg sammen med de andre dyrungene og fulgte i hælene på brødrene.

Litt etter kom en bjørn ut av tykningen. Den hadde heller ikke lyst til å bli drept, derfor sa den som de andre:

«Kjære jeger, la meg gå. To bjørnunger skal du fål»

Så fikk de to bjørnungene gå med de andre dyrungene, og de hadde det ordentlig morsomt sammen.

Men til slutt — hvem møtte de da? Jo, ei stor, veldig løve! Den rista på den svære manka si; men brødrene var ikke redde, den ene sikta på den, og løva sa:

«Kjære jeger, la meg gå. To løveunger skal du fål»

Så kom løva med sine unger ög, og brødrene hadde to løver, to bjørner, to ulver, to rever og to harer som fulgte i hælene på dem og gjorde alt det brødrene ville.

Men brødrene var ikke blitt mettere av dette, og til slutt sa de til revene: «Hør her, revepelser, dere er så listige og lure, dere får skaffe OSS noe å spise.»

«Ja, ikke langt herfra er det en landsby,» sa de, «der har vi ofte vært med mor og knabba høner. Kom skal vi vise dere veien dit.»

De gikk til landsbyen, kjøpte mat til seg og dyra og dro videre igjen. De så seg om etter arbeid overalt, men det var ingen ting å få for to stykker, derfor ble de enige om å skilles. Så delte de dyra mellom seg slik at de fikk ei løve, en bjørn, en ulv, en rev og en hare hver. Før de skiltes, lovte de å være tro mot hverandre til døden, og så stakk de den kniven pleiefaren hadde gitt dem i et tre på skilleveien, og dro så avsted — den ene mot øst, den andre mot vest.

Den ene av brødrene kom til en by hvor alt var pynta med svart. Svarte forheng var det for vinduene, folk gikk i svarte klær, og svarte flagg hang på flaggstengene. Gutten gikk inn i et vertshus og spurte om han og dyra hans kunne få være der om natta. Ja, verten sa han kunne gå ut i stallen med dyra. Først da gutten hadde sørget for at dyra hadde fått seg mat og hadde det godt, ga han seg til å spørre verten hvorfor det var sørgeflor overalt i byen. «Jo,» sa verten,

60 De to brødrene

«det er fordi eneste dattera til kongen vår skal dø i morgen.» — «Er hun dødssjuk, da?» spurte gutten. — «Nei,» sa verten, «hun er frisk og sunn, men dø må hun allikevel.»

«Åssen kan det ha seg?» spurte gutten. — <Jo, nå skal du høre,» svarte verten, «utafor byen her er et høyt fjell, og der bor det en drake, som hvert eneste år må få ei ung jente, Hvis han ikke får det, ødelegger han hele landet vårt. Nå har han fått alle de unge jentene som fins i landet, det er inga igjen uten prinsessa. Det er inga råd med det. I morgen må draken få henne.»

«Men hvorfor i all verden dreper dere ikke draken?» spurte gutten. — «Å, det er nok mange tapre menn som har forsøkt det,» sa verten, «men drept blir de alle. Kongen har nå lovt at den som dreper draken, skal få prinsessa til kone, og når kongen dør, skal han bli konge over hele landet.»

Gutten sa ikke et ord mer, men tidlig om morgenen tok han alle dyra sine med seg og gikk opp på drakefjellet. Der opp sto ei lita kirke. Gutten gikk inn, og da fikk han se at på alteret sto tre fulle begre, og på de begrene sto det: «Den som tømmer disse begrene, blir den sterkeste mann i hele verden og kan svinge det sverdet som ligger under dørstokken her.»

Gutten drakk ikke av begrene, men han gikk ut og grov opp sverdet under dørstokken. Han forsøkte å løfte det opp; men han greidde ikke å rikke på det en gang. Så gikk han inn og tømte alle tre begrene, og da han så forsøkte å løfte sverdet, kunne han ikke bare

løfte det, nei, han svingte det så lett som ei fjær.

Om ikke lenge fikk han se kongen, prinsessa, riddere og hofffolk komme ut av slottet. Prinsessa så gutten stå oppe på fjellet, og hun trudde det var draken, derfor ville hun ikke gå lenger. Hun gråt og bar seg; men endelig tok hun mot til seg og gikk oppover fjellet. Kongen og hoff-folka gikk heim til slottet igjen oppløst i tårer; men en ridder skulle bli igjen for å se hvordan det gikk.

Prinsessa kom helt opp på fjellet, og der fikk hun se gutten, men ingen drake. Gutten trøsta henne og sa at hun ikke måtte være redd, for han skulle nok frelse henne fra dreken. Så ba han henne gå inn i kirka; det gjorde hun, og gutten låste døra etter henne.

Det varte ikke lenge før det suste og bruste i lufta, og en fryktelig drake med sju hoder kom farende. «Hva gjør du her på fjellet mitt!» skreik han til gutten. — «Jeg vil slåss med deg!» svarte gutten. — «Å hål» svarte draken, «mangen en ridder har latt sitt liv her på fjellet, og det skal ikke vare lenge før jeg har gjort ende på deg med!» Og dermed pusta han røyk og varme ut av alle sju nesene sine. Ilden holdt på å tenne varme på det tørre graset; men dyra til gutten kom farende og trampa varmen ned.

Da för draken mot gutten; men han svingte sverdet så det suste i lufta og hogg tre hoder av med ett hogg.

Nå ble draken for alvor rasende. Han hevet seg opp i lufta på vingene, spydde varme utover gutten og skulle til å styrte seg over

han; men i det samme svingte gutten sverdet og hogg av tre hoder til.

Nå orka ikke draken stort mer; den forsøkte å gå mot gutten likevel! Gutten brukte sine siste krefter og hogg det sjuende hodet av. Da det var gjort, kom alle dyra og reiv draken i tusen beter. Så gikk gutten inn i kirka, og der lå prinsessa i svime på golvet. Han bar henne ut, og da hun var kommet til seg sjøl igjen, sa hun: «Nå skal du være mannen min, for kongen har lovt at den som dreper draken skal bli prinsessas mann.»

Så tok hun av seg det lange koralperlekjedet sitt og delte det mellom dyra, slik at hvert av dem fikk en del av kjedet om halsen, og løva fikk den delen som gull-låset satt på. Men lommetørkleet sitt med navnet hennes på, det ga hun til gutten. Han skar alle de sju draketungene ut av drakehodene, pakka dem inn i lommetørkleet og gjemte dem.

Gutten var så trøtt etter kampen at han sa til prinsessa: «Jeg trur vi begge legger oss og hviler ei stund.» Først sa gutten til løva at den skulle holde vakt, og så la de seg til å sove begge to.

Løva la seg ned for å våke; men den var også trøtt etter kampen og sa til bjørnen: «Legg deg her ved sida av meg. Jeg er trøtt og må sove litt; men hvis noen kommer, må du vekke meg.»

Nå var bjørnen også trøtt, derfor ropte den.til ulven: «Legg deg her ved sida av meg. Jeg er trøtt og må sove litt; men hvis det kommer noen, må du vekke meg!» |

62 De to brødrene – Ulven la seg, men trøtt var den også, derfor ropte den på reven og sa som de andre.

Reven var ikke likere, den ropte på haren og sa: «Legg deg her ved sida av meg. Jeg er trøtt og må sove litt; men hvis det kommer

– noen, må du vekke meg!»

Haren satte seg ned for å våke, men stakkars, vesle haren, den var trøtt den ög, og ingen hadde den å rope på, og så sovna den.

Og nå sov kongsdattera, gutten, løva, bjørnen, ulven, reven og haren, og godt som de også.

Men ridderen som skulle se hvordan det gikk, han ble vel forundra; for han så ikke at draken dro av sted med prinsessa, og stille og fredelig var alt oppe på fjellet. Da tok han mot til seg og gikk der opp. Der lå draken revet i filler og alle de andre i dyp søvn.

Ridderen, som var en slem mann, hogg hodet av gutten, tok kongsdattera på armen og bar henne ned fra fjellet. Da våkna hun, og da hun fikk se ridderen, ble hun så redd, så redd; men ridderen sa hun skulle si at det var han som hadde frelst henne. «Nei, det vil jeg ikke,» sa hun, «det er den unge jegeren og alle dyra hans som har frelst meg og ikke du!» Da trakk ridderen sverdet og truet henne, og hun ble så redd at hun lovte å si det han forlangte. Ridderen gikk like til kongen med prinsessa, og kongen ble reint fra seg av glede over å ha dattera frelst tilbake.

«Jeg har drept draken, og nå vil jeg ha prinsessa til kone,» sa ridderen. — «Er det som ridderen sier?» spurte kongen. — «Akk ja, det må vel være sant, da,» sa prinsessa og gråt. «Men jeg vil ikke gifte meg med han før det er gått et år.» Hun håpet hun skulle høre noe fra den unge jegeren innen den tida.

Men oppe på drakefjellet lå alle dyra ved sida av sin døde herre og sov. Plutselig kom ei stor humle og satte seg på nesa til haren; men haren bare vifta den av seg med labben og sov videre. Humla kom igjen; men haren vifta den bort og sov. Da den kom for tredje gang, stakk den så kraftig at haren våkna.

Da haren var blitt helt våken, vekte han reven, reven vekte ulven, ulven vekte bjørnen og bjørnen vekte løva. Da løva våkna og så at prinsessa ikke var der lenger og at deres herre var død, satte den

i et veldig brøl og ropte: «Hvem har gjort dette? Bjørn, hvorfor har du ikke vekt meg? Bjørnen spurte ulven: «Ulv, hvorfor har du ikke vekt meg?» Ulven spurte reven: «Rev, hvorfor har du ikke vekt meg?» Reven spurte haren: «Hare, hvorfor har du ikke vekt meg?» Den stakkars, vesle haren hadde ingen å spørre, derfor var det den som fikk skylda.

Alle dyra ville fly på den, men den ba for seg og sa: «Ikke drep meg, jeg skal gjøre vår herre levende igjen. Jeg veit om et fjell hvor det vokser ei urt, og den er slik, at den som får den i munnen, blir helbredet for alle sjukdommer og læget for alle sår. Men fjellet ligger to hundre mil herfra.»

Da sa løva: «På fireogtjue timer skal du løpe fram og tilbake til fjellet og ha urta med deg.»

Haren satte av sted og løp det forteste den vant, og på fireogtjue timer var den tilbake med urta. Så satte løva hodet på jegeren, og haren stakk urta i munnen hans. Med det samme grodde såret sammen, hjertet hans begynte å slå, og jegeren var levende igjen.

Da gutten våkna, så han at prinsessa var borte. «Hun har vel våkna mens jeg sov, og så er hun gått sin vei for å bli kvitt meg,» tenkte han. I farten var løva kommet til å sette hodet bakvendt på jegeren; men han var så bedrøvet at han ikke merka det en gang. Først ved middagstider, da han skulle spise, oppdaga han at han hadde ansiktet på ryggen. Han kunne ikke skjønne dette og spurte dyra hva det var som hade hendt ham mens han sov. Løva fortalte alt sammen, og så tok den hodet av gutten igjen og snudde det. Haren holdt urta i munnen hans, og så var han like god igjen.

Jegeren var så trist og lei seg at han visste ikke hva han skulle finne på. Men til slutt reiste han med alle dyra sine og dro rundt i landet og viste dem fram, for kunster kunne de gjøre alle sammen.

Da han hadde reist et helt år, kom han tilbake til den samme byen; men nå var hele byen kledd i rødt. Gutten tok inn i det samme vertshuset han hadde vært i før, og han sa til verten: Hva skal dette bety at alt er kledd i rødt her? Da jeg var her i fjor, var alt kledd i svart?» — «Jo, det skal jeg si deg,» sa verten, «i fjor skulle

64 De to brødrene

kongsdattera overgis til draken på drakefjellet; men ridderen han drepte draken og frelste prinsessa, og i morgen skal de gifte seg. Derfor var det sorg her i fjor, men i år er det bare glede.»

Dagen etter, da bryllupet skulle feires, sa gutten til verten: «Hva vil du vedde mot at jeg i dag skal spise brød fra kongens bord?» — «Å, jo,» sa verten, «jeg skal gjerne vedde hundre gullstykker på at du ikke gjør det.» — «Avgjort,» sa jegeren og la hundre gullstykker på bordet ved sida av vertens. Så ropte han på haren og sa: «Skynd deg av sted, harepusen min, og hent litt av det brødet kongen spiser.» Nå var jo haren den minste, så den kunne ikke be noen annen gjøre det for seg. «Uff,» sa den til seg sjøl, «når jeg springer slik gjennom gatene, kommer de fæle hundene etter meg.» Og den hadde ikke før tenkt det, før de kom settende alle sammen.

Men haren hoppet på de lange beina sine — hei! Hvor det gikk! Og like inn i et skilderhus uten at soldaten merka det. Alle hundene etter! De bjeffa og knurra og holdt et svare leven, så soldaten — som ikke forsto spøk — slo etter dem med børsekolben, så de för hylende og ulende sin vei. Da haren skjønte at all fare var over, løp den like til slottet og bort til prinsessas stol. Der satte den seg på golvet under stolen og begynte å kare henne på beinet. «Vekk med deg!» ropte hun, for hun trudde det var den vesle hunden hennes. Haren kara en gang til, og hun sa: «Vekk med deg!» Men haren ga seg ikke, den, og kara for tredje gang. Da kikka hun under stolen og kjente igjen haren på halsbåndet.

Prinsessa tok den i armene sine og bar den inn i værelset sitt. «Kjære harepus, hva er det du vil?» sa hun. — «Min herre, han som drepte draken, har bedt meg gå hit og hente et brød, slik et som kongen sjøl spiser,» sa haren. Prinsessa ble så glad, og hun ba hoffbakeren komme med et av de brødene kongen sjøl spiste. «Men bakeren må nok bære meg også,» sa haren, «ellers kommer de ekle hundene til å ta meg på veien.»

Så bar bakeren haren tilbake til vertshuset, og der stilte den seg I opp på bakbeina, tok brødet i forpotene og bar det inn til sin herre. «Ser du nå,» sa gutten til verten, «nå er de hundre gullstykkene mine.»

Verten ble ikke lite forundra; men gutten sa: «Ja, her har jeg brødet; men jeg vil også ha av kongens steik.» — «Det skal jeg ha moro av å se på,» sa verten, men vedde en gang til, det ville han ikke. Gutten ropte på reven og sa: «Kjære lille revepels, gå av sted og hent litt av den steika kongen spiser.» Mikkel rev var lurere enn haren, den løp i alle kroker og hjørner, slik at hundene ikke fikk fatt på den, og kom til slottet uten at noen hadde rørt den. Den gikk til prinsessas stol, den ög, og kara henne på foten. Hun titta ned og kjente reven igjen på halsbåndet. Så tok hun den med seg inn på værelset sitt og sa: «Kjære vesle Mikkel, hva vil du?» — «Min herre, han som drepte draken, er her og har bedt meg hente ei steik til han, slik ei som kongen spiser.» Prinsessa ba hoff-kokken komme og ta med seg ei steik, slik ei som kongen brukte å spise, og nå måtte han bære steika til vertshuset. Der tok reven fatet fra kokken, tok lokket av og vifta vekk noen fluer med halen og bar fatet fram for sin herre.

«Ser du det,» sa gutten til verten, «nå har jeg fått brød og steik, men nå vil jeg også ha grønnsaker til maten.» Så ropte han på ulven og sa: «Kjære gråbror, gå av sted og hent grønnsaker fra slottet til meg, slik som kongen sjøl spiser.» Ulven gikk rett til slottet, den var ikke redd for noen, den. Like bort til prinsessas stol gikk den og trakk henne i kjolen for å få henne til å snu seg. Hun kjente den igjen på halsbåndet, tok den med inn i værelset sitt og sa: «Kjære gråbror, hva vil du meg?» — «Min herre, han som drepte draken, er her, og har bedt meg hente grønnsaker til han, slike som kongen sjøl spiser.»

Så ble kokken henta igjen, og han måtte lage til grønnsaker akkurat slik som kongen brukte og bære dem for ulven helt til døra til vertshuset. Der tok ulven fatet fra han og gikk til sin herre med det.

«Ser du, vert,» sa gutten, «nå har jeg brød, steik og grønnsaker, men jeg vil også ha kaker, slike som kongen spiser.» Han ropte på bjørnen og sa: «Kjære Bamse, du er jo så glad i det som er søtt, gå til slottet og hent noen kaker til meg, slike som kongen sjøl spiser.»

5 — Grimms eventyr. Bd. II.

66 De to brødrene

Bjørnen trava av sted til slottet, og da han kom til vaktstua, sikta soldatene på han med børsene sine og ville ikke la han få lov til å komme inn i slottet. Men bamsen reiste seg på to og slo om seg til høyre og venstre, så alle soldatene falt om hverandre. Så gikk han like til kongsdattera, stilte seg bak stolen hennes og brumma litt. Hun så seg tilbake og kjente bjørnen igjen. Så tok hun bjørnen med seg inn på værelset sitt og sa: «Kjære Bamse, hva vil du?» — «Min herre, han som drepte draken, er her og har bedt meg hente kaker til han, slike som kongen spiser.»

Prinsessa ba hoff-bakeren komme og sa han skulle bake slike kaker som kongen spiste. Da han hadde gjort det, måtte han bære kakene helt til vertshusdøra. Da de var kommet dit, stilte bjørnen seg på to, tok fatet og gikk til sin herre med det. «Ser du nå,» sa

gutten til verten, «her har jeg brød, steik, grønnsaker og kaker; men nå vil jeg også drikke slik vin som kongen drikker.» Han ropte på løva også: «Kjære løve, du tar deg gjerne en liten rus sjøl, gå til slottet og hent noe av den vinen som kongen sjøl drikker.»

Løva gikk over gata, og folk flykta som gale for den; men da den kom til vakta, ville soldatene sperre veien for den. Løva brølte bare én gang, og alle soldatene sprang av sted så fort de bare orka.

Løva gikk like til prinsessas værelse og banka med poten på døra. Prinsessa kom ut og ble aldeles forskrekket da hun fikk se løva, men hun kjente den igjen på gull-låsen i halskjedet og slapp den inn.

«Kjære løve, hva vil du?» spurte hun. — «Min herre, han som drepte draken, er her og har bedt meg hente noe av den vinen kongen drikker,» sa løva. Så henta prinsessa kjellermesteren og befalte han å gi løva noe av den vinen kongen pleide å drikke. — «Jeg vil bli med og se om jeg får den riktige vinen,» sa løva.

Så gikk kjellermesteren og løva ned i kjelleren, og kjellermesteren ville tappe opp av et fat som kongens tjenere pleide å få av; men da sa løva: «Stopp litt, jeg vil først smake.» Og så tømte den en halv tønne vin. «Nei, det er ikke den riktige,» sa den. Kjellermesteren så sint på løva; men han torde ikke annet enn å gå videre og tappe av et annet fat. Det var den vinen som kongens riddere pleide å få. «Stopp litt,» sa løva, «jeg vil smake først» Og så tømte den halv-

SER SN DOGG ENN MN ar NG NN NYDNNEN NN GNR D del UMD ENN Hyn ANE AG AN NN då? KA Na vo TN N ANNAN NN . IN N NSBS p pi NA IEEE REV (RS NN NN 8 NN Es LL SSL ESS BE NI VRGD VL FIERE FNS ASS LL NN N IN AN NR get AU ING SE MOS NER] en AV AN) h PADU HE (NER LAE Ge IA Ad gg Fest KANG VENT Ni F08 VA Vy bfyå BV EN Art pas Ifi HO dd vil SEN ED SN Um AES ee ! JA MD LEIREN ket!) fo Å DP FE RET Joe KA P GE JE ar Å MINN san PAN VET EE Meet eg skadet Ap NEON ae AEG oe NA |: NES ARES DI GE så alte OM AE ALM ANSER Ka ao 2 RE Fd hå SN AG ØREN AN Ek == De Å | RR SAO SN ANG OG SOK JENS rm FEN Ko Å) GJE EE : ANN UM EN Se Me sg Hp gå / 1 RAS IN RNA ANA 1 | Se KG EN Y | VE NA ul PAN ALL etrerpereternnee | DE AE VÆR å ARGE UTE ene pek å bbt TR ee EE RAAE eaett el RAVN AN ER Vi tin Å pa NAV GN AYN is ktet 1 fog SE | AV AR C E I N % Pa EG LER k VAN r ØSNIDN å SA 7 Å pg å å ) Å N DESTR KNE | keen) | 8 i p SNYN å | EA LARGE EN å : HØNE PT Vg Led . 3 Ate å Å gi 7 å Vu AR (1 På : 6 Vi | 1 t | p h PEN AL N REN NS” Vu mig BAARDSEN Er ENN Meg ne? Y ORT OE fan [2 a PN pm NE h 7 PG TIR pg Hen 7 EG å 5 GST NG OT NESSG Noe ee SE Ge INR Re eV Å [SØ .- å BRAN NG i ==4AV 7 AN YD: Mons Veg SSN Ya: ASS HAV Pa rn Å KG EE nn AP re . =D = —— NFH BES SENSE NN PER re SIES gr So FT Ge ENER EGES == EE Et EN EN mn AG I == Brest == SE SN SN FNS St v å «4 ENGER RE SSS SS me ae ESN ve KE ig an EIES EE Are an ER per å no SSN DER EE SO ST ATEN BS NE EN <- NN NENNE DIN Den

68 De to brødrene

delen av det fatet og. «Den var bedre; men det er ikke den riktige dette heller,» sa den. Da ble kjellermesteren sint og sa: «Slikt et dumt dyr som du har ikke greie på vin!» Da ga løva han en fik med labben sin, så kjellermesteren falt besvimet om på kjellergolvet. Da han kom til seg sjøl igjen, tok han løva med seg til en liten kjeller som lå helt for seg sjøl. Der var kongens vin, og den fikk ingen andre mennesker lov til å smake. Løva tømte først ei halv tønne, og sa så: «Ja, det er den riktige,» og så befalte den kjellermesteren å tappe opp seks flasker av vinen. Så gikk de opp av kjelleren; men da løva kom ut i frisk luft, sjangla den både hit og dit; for den var nok blitt full, og kjellermesteren måtte bære flaskene for den helt til vertshusdøra.

Da tok løva korga i munnen og brakte den til sin herre. «Her ser du, vert,» sa jegeren, «her har jeg brød, kjøtt, grønnsaker, kaker, og vin, alt slik som kongen sjøl bruker, og nå vil jeg og dyra mine spise.» Så satte han seg til bords og spiste og drakk. Alle dyra fikk sitt de også, og jegeren var glad og lystig, for nå skjønte han at prinsessa var glad i han ennå og ikke hadde glemt han.

Da han hadde spist, sa han: «Nå, vert, har jeg spist og drukket, nå vil jeg gå opp på slottet og gifte meg med prinsessa.» — «Åssen kan det gå for seg?» spurte verten, «prinsessa har jo en brudgem før, og i dag skal bryllup stå.» Da tok jegeren fram det lommetørkleet som prinsessa hadde gitt han på drakefjellet, det som han hadde gjemt de sju draketungene i, og sa: «Det jeg holder her i handa mi, skal hjelpe meg til å få prinsessa.» — «Om jeg så trur alt det andre, så trur jeg nå ikke dette, da,» sa verten, «det skal jeg gjerne vedde både huset mitt og alt jeg eier på.» Men jegeren tok bare ei krukke med tusen gullstykker og satte på bordet. — «Dette setter jeg imot,» sa han.

Mens kongen og dattera satt ved bordet, sa kongen: «Hva er det alle de dyra som har gått inn i slottet her, har villet deg?» — «Det tør jeg ikke svare på,» svarte prinsessa, «men du kan sende bud etter herren som eier alle disse dyra, så kanskje du kan få greie på det.»

Så sendte kongen en tjener til vertshuset for å be jegeren komme på slottet.

«Der ser du, vert,» sa jegeren, «her er bud fra kongen at jeg skal komme til han; men jeg går ikke med en gang.» Og til tjeneren sa han: «Si til kongen at han må sende meg prektige klær, ei vogn forspent med seks hester og tjenere til å varte meg opp.» Da tjeneren kom tilbake med denne meldinga, sa kongen til prinsessa: «Hva skal jeg gjøre?» — «Gjør som han sier, så blir alt bra,» svarte hun. Da sendte kongen vakre klær til jegeren, ei vogn forspent med seks prektige hester og tjenere som skulle varte han opp. Da jegeren så alt dette komme, sa han til verten: «Ser du, vert, nå blir jeg henta slik som jeg forlangte det.» Så tok han de vakre klærne på seg, tok lommetørkleet med draketungene i handa og kjørte til slottet. Da kongen så han komme, sa han til dattera: «Hvordan skal jeg ta imot han?» — Gå i møte med han,» sa prinsessa, så blir alt bra.» Da gikk kongen i møte med jegeren og førte han inn i slottet, og alle dyra gikk etter. Jegeren fikk plass mellom kongen og prinsessa; ridderen satt på den andre sida; men han kjente ikke gutten igjen. Om ei stund ble de sju drakehodene båret inn, og kongen sa: «Disse sju hodene har ridderen hogd av draken, og derfor skal han få dattera mi til kone, og i dag skal bryllupet stå.» Da reiste gutten seg, åpna gapet på de sju hodene og sa: «Hvor er de sju tungene?» Da ble ridderen redd, han ble aldeles bleik og visste ikke hva han skulle svare. Endelig sa han: «Drakene har ikke tunger.» — «Løgneren skulle helst ikke ha noen,» sa gutten, «men draketungene er beviset for seierherren.» Så løste han lommetørkleet, og der lå de alle sju. Han stakk ei tunge i hvert gap, og de passa akkurat. Så tok han lommetørkleet som prinsessas navn var innsydd i, viste prinsessa det og spurte hvem hun hadde gitt det til. «Til den som drepte draken,» svarte hun. Da ropte jegeren på alle dyra sine og tok av dem halsbandene, viste prinsessa dem og spurte hvem de tilhørte. «Halsbandet med gull-låsen er mitt, jeg delte det mellom dyra, fordi de hadde hjulpet til med å drepe draken.» «Jeg var trøtt etter kampen med draken,» sa jegeren, «jeg la meg og sovna, og mens jeg sov, kom ridderen, hogg hodet av meg, tok prinsessa med seg og tvang henne til å si det var han som hadde

70 De to brødrene

drept draken. Men at han lyger, det har jeg bevist nå, for her er lommetørkleet, draketungene og prinsessas halsband.» Og så fortalte han alt som var hendt etterpå. — «Er det sant at det er han som har drept draken?» sa kongen til prinsessa. — «Ja, det er sant,» sa prinsessa, «nå tør jeg si det; for nå har du fått greie på det likevel. Han tvang meg til ikke å si et ord om det. Hvis jeg gjorde det, ville han drepe meg.»

Da ble kongen rasende på ridderen og befalte at han skulle forlate landet med én gang og aldri vise seg der mer. Så ble det holdt riktig bryllup; for nå hadde prinsessa fått den rette brudgommen, og jegeren henta både faren og pleiefaren sin, de var med i bryllupet og fikk massevis av vakre gaver. Han glemte ikke verten heller. Han ble buden i bryllupet, han med, og jegeren sa til han: «Der ser du, vert, nå har jeg fått prinsessa også!»

Prinsessa og mannen hennes levde sammen i fryd og glede. Jegeren dro ofte ut på jakt, og da var alle dyra med han. Like ved slottet var det en skog, og folk sa at den som først kom inn i den skogen, den kom aldri ut igjen. Den unge kongen hadde slik lyst til å jage i denne skogen, og han lot ikke den gamle kongen få fred, før han fikk

lov til å dra av sted.

Så rei han ut i skogen, og et stort følge hadde han med seg. Han var ikke før kommet inn i skogen, før han fikk se ei vakker, hvit hind. Da sa han til folka: «Vent her til jeg kommer tilbake, jeg vil jage etter den vakre hinda der.» Så rei han aleine inn i skogen, det var bare dyra som fulgte han. Folka venta helt til det ble mørke kvelden. Da den unge kongen ikke kom, rei de heim og sa til prinsessa: «Prinrei inn i trollskogen og jagde etter ei hvit hind, og han er ikke kommet tilbake ennå.» Prinsessa ble fortvilet, for hun var så redd for at det skulle hende han noe galt.

Men prinsen rei etter hinda. Hver gang han trudde han var like inn på den hadde den flykta langt, langt av sted, og til slutt forsvant den helt. Nå skjønte prinsen at han var kommet dypt, dypt inn i skogen, og han tok jagthornet sitt og blåste, men ikke noe svar fikk han; for folka hans kunne ikke høre det. Det ble natt, og prinsen skjønte han ikke kunne komme heim den dagen, derfor laget han et

Facebook

Whatsapp

Messenger Telegram

Les et 5-minutters eventyr

De syv ravner

Lær språk. Trykk to ganger på et ord.Lær språk i kontekst med Childstories.org og Deepl.com.

Informasjon for vitenskapelig analyse