Den rette bruden - Eventyr Brødrene Grimm

DEN RETTE BRUDEN
Det var engang en vakker ung pike. Moren hennes var død tidlig,
og nu hadde hun en stemor som var så slem, så slem at hun
ikke visste hvad vondt hun skulde gjøre henne. Alt det stemoren
fant på av tungt arbeide, det gjorde piken så godt hun kunde, og
doven var hun ikke; men aldri var det bra nok for stemoren, hun
skjente og brukte sig, og aldri gjorde piken nok for henne. Jo flittigere
piken var, jo mer arbeide fikk hun, og mer og mer skjenn fikk hun
for hver dag.
En dag sa stemoren til henne: «Se her har du tolv pund fjær, de
skal du rense, og hvis du ikke er ferdig med alt sammen innen kvelden,
så kan du vente dig en ordentlig drakt pryl. Tror du kanskje du kan
gå og dovne dig hele dagen!»
Piken, stakkar, satte sig ned for å arbeide, men tårene trillet
nedover kinnene hennes; for hun skjønte det var aldeles umulig å
greie dette arbeide på en dag. Hvis hun la en haug fjær foran sig og
bare kom til å sukke eller å slå hendene sammen av fortvilelse, så
føk de fra hverandre, og hun måtte til å få dem sammen igjen og
begynne fra nytt av.
Da satte hun sig ved bordet, la hodet i hendene, gråt og sa: «Finnes
det da ikke nogen på Guds grønne jord som vil forbarme sig over
mig.» Med det samme hørte hun en bløt stemme som sa: «Ikke gråt,
barnet mitt, jeg er kommet for å hjelpe dig.» Piken så op, og der stod
en gammel kone foran henne. Hun tok piken i hånden og sa så blidt
og vennlig: «Bare fortell mig hvad det er som er i veien.»
Konen snakket så vennlig og så så snild ut at piken fortalte henne
allting, hvor slem stemoren var, og hvor hun måtte slite og arbeide.
«Hvis jeg ikke er ferdig med all denne f jæren til i kveld, så får jeg pryl,
det har stemoren min sagt, og jeg vet hun holder ord,» sa piken.

20
Den rette bruden
Tårene begynte å trille igjen; men den snilde konen sa: «Vær ikke
så lei dig, barn, bare hvil dig, jeg skal gjøre arbeidet ditt imens.» Piken
la sig på sengen, og snart sovnet hun. Den gamle konen satte sig ved
bordet og begynte å arbeide med fjæren. Hei, hvor det gikk! Hun
rørte nesten ikke fjæren med hendene sine; men renset blev den,
og snart lå alle de tolv pundene der, så rene og fine at det var en
lyst å se.
Da piken våknet, lå det store, snehvite hauger av fjær på gulvet,
og værelset var feiet og gjort i stand; men den gamle konen var borte.
Piken var så glad, så glad; men hun blev sittende ganske stille til
kvelden kom. Da kom stemoren inn og blev aldeles forferdet da hun
så all den fine fjæren.
«Der kan du se,» sa hun, «hvor meget man kan få gjort, bare man
er flittig. Var det ikke noget annet du kunde tatt dig til efterpå? Her
sitter du jo med hendene i fanget og ikke bestiller noget.» Da hun
gikk ut, sa hun til sig seiv: «Jentungen kan nok mer enn å ete, jeg får
finne på enda strengere arbeide til henne.»
Morgenen efter ropte hun på piken og sa: «Se her har du en skje,
med den skal du tømme den store dammen som er nederst i haven.
Og hvis du ikke er ferdig med det til i kveld, så vet du hvad du har
å vente dig.»
Piken tok skjeen, og da hun skulde se på den, opdaget hun at den
var full av huller, og om den ikke hadde vært det, vilde det jo allikevel
vært aldeles umulig å tømme en dam med den. Men hun begynte på
arbeidet med det samme, hun knelte ned ved dammen og skulde
forsøke, mens tårene strømmet nedover kinnene hennes.
Men den snilde konen kom nu også, og da hun forstod hvad det
var piken gråt så for, sa hun: «Ikke vær lei dig, bare gå inn i buskene
og legg dig til å sove, jeg skal gjøre dette arbeide for dig.»
Piken gikk og la sig, og da den gamle konen var blitt alene, rørte
hun bare så vidt ved vannet i dammen, og straks steg alt sammen som
en tåke op mot himmelen og blandet sig med skyene. I en-to-tre var
dammen tom, og da piken våknet om kvelden, så hun bare nogen fisk
som lå igjen i dyndet. Så gikk hun til stemoren og viste henne at nu
var arbeidet gjort. «Du burde vært ferdig for lenge siden,» sa hun
og var blek av raseri.

Den rette bruden
21
Den tredje morgenen sa hun til piken: «Derute på sletten skal du
bygge et vakkert slott til mig, og innen kvelden må det være ferdig.»
Piken blev så redd og bedrøvet, og hun sa: «Men hvordan skal jeg
kunne bygge et slott?» — «Jeg vil ikke finne mig i at du svarer,» sa
stemoren, «hvis du kan tømme en dam med en hullete skje, så kan du
også bygge et slott. I kveld kommer jeg for å se på det, og hvis det
mangler noget, bare det er den minste ting i kjøkken eller kjeller, så
vet du hvad du har å vente dig.»
Piken gikk ut på sletten, og der lå sten i massevis; men alle stenene
var så tunge og svære at hun ikke orket å rikke den minste av dem
engang. Hun satte sig ned og gråt; men hun håbet inderlig at den
gamle konen vilde komme. Det varte ikke lenge før hun kom heller,
og hun sa til piken: «Bare legg dig borte i skyggen og sov, jeg skal nok
bygge slottet for dig. Hvis du har lyst til det, kan du seiv få bo i det.»
Da piken var gått sin vei, tok den gamle konen på stenene. Med det
samme ordnet de sig, rykket sammen og stod akkurat som de skulde
vært satt op av murere. Og så vokste slottet, det var akkurat som om
usynlige hender skulde legge sten på sten, jorden drønnet, og store
søiler steg op og stillet sig i orden. På taket la takstenene sig til rette,
og om en stund dreiet den store værfløien sig som en gyllen jomfru
med flagrende gevant på spissen av slottstårnet. For kvelden kom,
var alt i orden inne i slottet også. Hvordan den gamle konen fikk det
til, er ikke godt å si; men veggene blev trukket med silke og fløiel,
dype lenestoler stod i værelsene, og i spisesalen var bord av marmor
og stoler med vakre forsiringer, fra taket hang store krystall-lysekroner
og speilte sig i de bonede gulvene, i gylne bur satt grønne papegøier,
og sjeldne fugler sang. Overalt var det så praktfullt som om en konge
skulde bo der. Solen holdt nettop på å gå ned, da piken våknet og
fikk se glansen fra tusener av lys. Hun stod op og gikk inn i slottet
gjennem porten som stod vidåpen. Trappen var belagt med rødt
fløielsteppe, og på gelenderet var plantet vakre blomster.
Da hun fikk se de vakre værelsene, blev hun stående aldeles for
ferdet, og hadde hun ikke kommet til å tenke på stemoren sin, er det
ikke godt å vite hvor lenge hun var blitt stående. «Akk,» tenkte hun,
«bare hun nu vilde være fornøid og ikke gjøre livet til en pine for mig
lenger.» Så gikk hun hjem og sa at nu var slottet ferdig.

22
Den rette bruden
«Ja, nu skal jeg gå og se på det,» sa stemoren og reiste sig. Da hun
kom inn i slottet, måtte hun holde hendene for øinene, slik glans var
det der. «Der kan du se,» sa hun til piken, «dette har jo vært så lett
for dig, jeg burde gitt dig et vanskeligere arbeide, skjønner jeg.» Hun
gikk gjennem alle værelsene og tittet i alle kroker og hj ørner for å se
om noget manglet; men alt var på plass. «Ja, så får vi gå ned,» sa hun
til piken, «kjøkken og kjeller må også være i orden, og har du glemt
noget, så kan du være viss på at du ikke skal slippe straff.»
Men dernede brente det på varmen i kjøkkenet, i grytene kokte
maten, og på veggene hang blanke kobber- og messingkar. Ingenting
manglet, ikke engang vedkassen og vannbøttene. «Hvor er nedgangen
til kjelleren?» spurte stemoren, «hvis den ikke er full av vintønner, så
skal det gå dig galt.»
Hun lukket seiv op kjellerlemmen og gikk ned trappen; men hun
hadde ikke tatt to skritt engang, før lemmen fait ned. Piken hørte et
skrik, skyndte sig å lukke op lemmen for å hjelpe stemoren; men hun
var styrtet ned, og piken fant henne død på kjellergulvet.
Nu eide piken det vakre slottet helt for sig seiv. I begynnelsen
visste hun nesten ikke hvad hun skulde gjøre, så glad var hun. I
skapene hang vakre klær, der var kasser med gull og sølv, perler og
edelstener, og det var ikke det ønske hun ikke kunde få opfylt. Snart
snakket alle om hvor vakker og rik piken var, og hver eneste dag kom
det friere som gjerne vilde ha henne til kone; men hun likte ingen av
dem. Endelig en dag kom en prins, og ham blev piken glad i med en
gang, og de forlovet sig.
I slottshaven stod en vakker grønn lind, og under denne linden satt
de en dag og snakket med hverandre. Da sa han: «Jeg vil reise hjem
og be min gamle far om lov til å gifte mig med dig. Du må love mig
at du sitter og venter på mig her under denne linden; jeg kommer
tilbake om nogen timer.» Piken kysset ham på det venstre kinn og sa:
«Vær tro mot mig, og la ingen andre kysse dig på kinnet. Jeg skal
vente her under linden til du kommer tilbake.»
Piken blev sittende under linden helt til solen gikk ned; men prin
sen kom ikke. Hun satt tre dager fra morgen til aften og ventet; men
han viste sig ikke. Da han ikke var kommet den fjerde dagen heller,
sa hun: «Det er sikkert hendt ham en ulykke, jeg vil dra ut i verden

Da de kjørte forbi lindetreet, svirret utallige lysende
sankthansormer omkring blandt bladene.

y\
Den rette bruden
og lete efter ham, og jeg vil ikke komme igjen til slottet mitt for jeg
har funnet ham.»
Så pakket hun inn tre av de vakreste kjolene sine, den ene var
overstrødd med glinsende stjerner, den andre med sølvmaner og den
tredje med gylne soler, tok en håndfull edelstener i et tørklæ og gikk
avsted. Overalt hvor hun kom, spurte hun efter prinsen; men ingen
visste noget om ham, og ingen hadde sett ham. Hun gikk vidt og
bredt hele verden over; men hun fant ham ikke. Til slutt tok hun
tjeneste hos en bonde som gjæterpike, og kjolene og edelstenene grov
hun ned under en sten.
Slik levde hun lenge som gjæterpike, hun passet dyrene sine, men
var alltid bedrøvet og sørget over sin elskede prins. Hun hadde en kalv
som var så glad i henne, den spiste av hånden hennes, og når hun sa:
«Lille kalv, lille kalv, kom hit til mig.
Din gjæterpike du glemmer ei.
Prinsen han glemte bruden sin,
som ventet under den grønne lind,»
så knelte kalven, og hun klappet den.
Da piken hadde holdt på å gjæte dyrene til bonden i to år, begynte
det å gå rykter om at kongens datter skulde feire bryllup. Veien til
byen gikk gjennem den landsbyen som piken var i, og en dag hun var
ute og gjætte dyrene sine, hendte det at brudgommen red forbi henne.
Han satt så stolt på hesten sin og så ikke på piken engang; men da hun
så på ham, kjente hun sin elskede prins igjen med det samme. Det var
akkurat som en kniv skulde bli stukket i hjertet hennes, og hun sa.
«Akk, jeg trodde han var blitt mig tro, men han har nok glemt mig.»
Den andre dagen kom han også den samme veien. Da han var hke
ved henne, sa hun til kalven sin:
Din gjæterpike du glemmer ei.
Prinsen han glemte bruden sin,
som ventet under den grønne lind.»
Da han hørte stemmen, så han på henne og stanset hesten. Han
holdt hånden for øinene en stund, akkurat som om det var noget han
forsøkte å huske; men så red han videre igjen og var forsvunnet.
«Akk,» sukket piken, «han kjenner mig ikke mer,» og hun gråt og gråt.
«Lille kalv, lille kalv, kom hit til mig.

24
Den rette bruden
Ikke lenge efter skulde der holdes en stor fest på slottet, og alle
som var i landet, blev budne til festen. «Nu vil jeg forsøke det siste,»
tenkte piken. Og da kvelden kom, gikk hun bort til stenen som hun
hadde gjemt kjolene og edelstenene sine under. Så tok hun frem kjolen
med de gylne solene, trakk den på sig og smykket sig med edelstenene.
Når hun var gjæterpike, hadde hun et tørklæ om håret sitt; men nu
tok hun håret ned, og det fait langt nedover ryggen hennes i lange, gule
lokker. Så gikk hun inn til byen, og i mørkningen var det ingen som
kjente henne. Da hun kom inn i salen, stirret alle på den deilige piken;
men ingen visste hvem hun var. Prinsen gikk bort til henne; men han
kjente henne ikke igjen. Han danset med henne, og han syntes hun
var så vakker at han ikke tenkte på bruden engang. Da festen var
over, forsvant piken, og hun sprang hjem og tok på sig den gamle
kjolen sin igjen.
Den andre kvelden tok hun på sig kjolen med sølvmånene, og i
håret stakk hun en halvmåne av edelstener. Da hun kom inn på slottet,
stirret alle på henne, og prinsen løp mot henne. Han danset ikke med

Den rette bruden
25
nogen annen hele kvelden, og han så ikke på andre heller. Før hun
gikk, måtte hun love å komme den tredje kvelden også.
Da hun kom for tredje gang, hadde hun stjernekjolen på sig, og
på håret hadde hun et bånd som var besatt med glitrende stjerner av
edelstener.
Prinsen hadde ventet lenge på henne, og da han fikk se henne, var
han ved siden av henne med en gang. «Si mig nu hvem du er,» sa han,
«det er akkurat som om jeg skulde ha kjent dig lenge.» — «Vet du
ikke hvad jeg gjorde den gang du reiste fra mig?» spurte hun. Så
gikk hun bort til ham og kysset ham på det venstre kinn, og med en
gang fait det som skjell fra hans øine, og han kjente igjen den rette
bruden sin. «Kom,» sa han, «her har jeg ikke noget å gjøre mer,» så
tok han henne i hånden og førte henne ut til vognen. Og som en vind
for hestene avsted til slottet. Snart kunde de se de tusener av lys
fra vinduene, og da de kjørte forbi lindetreet, svirret utallige lysende
sankthansormer omkring blandt bladene, og linden rystet grenene
sine og sendte sin deilige duft ut i kveldluften. På trappen lyste
blomstene, i værelsene sang de vakre fuglene, og i salen stod alle
hoff-folkene samlet, og presten ventet for å vie prinsen og den rette
bruden.

Facebook

Whatsapp

Messenger Telegram

Lær språk. Trykk to ganger på et ord.Lær språk i kontekst med Childstories.org og Deepl.com.

Informasjon for vitenskapelig analyse