Den tapre lille skredderen - Eventyr Brødrene Grimm

Tornerose 71

NÅ NG ØD 2 Rd Ritter å 40 ) Å Me : å seg ned og kysse henne. Og med det samme han hadde gjort det, slo hun øynene opp. Da våkna hele slotttet også. Kongen og dronninga våkna og gnei seg i øynene, kokkepika fikte til kjøkkengutten, varmen begynte å knitre og brenne, fluene surra, fuglene stakk hodet opp fra vingen og fløy opp mot himmelen, vinden rørte bladene på trærne, og alt var som før!

Bilde: George Hinke (1883 – 1953)

Prinsen gifta seg med den vakre Tornerose, og alle var lykkelige og glade.

BYMUSIKANTENE I BREMEN

Det var engang en mann som hadde et esel. Det hadde i mange år trava til mølla med sekken på ryggen, og nå var det så gammelt og elendig at det ikke dudde til noen verdens ting lenger. Nå ville mannen se til å bli kvitt dette gamle eslet, og eslet som skjønte det var noe ondt i gjære, løp sin vei og trava av sted på veien til Bremen; for kom det først til Bremen, kunne det da bli bymusikant, tenkte det.

Da eslet hadde gått et stykke, fikk det se en jakthund som lå ved veikanten og snappa etter luft, akkurat som om den hadde sprunget seg dødstrett. «Hva ligger du her og snapper og bjeffer for, Passop?» sa eslet. «Akk ja,» sukket hunden. «Nå er jeg gammel, og svakere og svakere blir jeg for hver dag. Jeg duger ikke til jakt lenger, og nå skjønner jeg at herren min har tenkt å drepe meg, og derfor løper jeg likeså godt min vei. Men hva skal jeg gjøre?»

«Jo, hør her,» sa eslet. «Jeg har tenkt meg til Bremen for å bli bymusikant, kom og bli med meg, gå til musikken du og. Jeg spiller på gitar, og du kan slå på tromme.» Dette likte hunden godt, og så dro de videre sammen.

De hadde ikke gått langt, før de fikk øye på ei katte som satt ved veikanten og så ut som sju ulykker og ti bedrøvelser. «Nå, hva er det i veien med deg, da, gamle Bartelars?» spurte eslet. «Hvem kan være glad og fornøyd når det er livet det gjelder?» sa katta. «Nå er jeg kommet opp i åra, tenna mine er slitte og sløve, jeg duger ikke til å ta mus og rotter mer, jeg vil helst ligge i ovnskroken og male, derfor har kona jeg er hos, tenkt å drepe meg. Så løp jeg min vei;

men nå er gode råd dyre: Hvor skal jeg gjøre av meg?

«Bli med oss til Bremen, du forstår deg jo godt på nattkonserter, så du blir sikkert en fin bymusikant.» Ja, katta syntes dette hørtes bra ut, og så gikk den med den også.

Bymusikantene i Bremen 73

Da de så hadde gått sammen ei stund, kom de forbi et lite hus. Ute på tunet sto hanen og gol og skreik som om det gjaldt livet. «Du skriker da så det går gjennom marg og bein,» sa eslet, «hva er det i veien?» — «Jo, nå har jeg galt og vekt folk her i garden til rett tid i mange år; men til søndagen kommer det fremmede, og da vil kona koke suppe på meg.

Bilde: Otto Kubel (1868 – 1951)

I kveld skal de hogge hodet av meg, og derfor vil jeg skrike og gale og gale og skrike, så lenge jeg orker.» — «Nei da, Rødtopp,» sa eslet, «dra heller av sted med oss, vi skal til Bremen, og noe som er bedre enn døden, kan du nok alltid finne. Du har en god stemme, og når vi alle musiserer sammen, så blir det nok fin kunst.» Ja, hanen syntes dette var et godt forslag, og så dro de av sted alle fire.

Men de kunne ikke nå Bremen på en dag, og om kvelden kom de til en stor skog, hvor de ville hvile for natta. Eslet og hunden la seg under et stort tre, katta og hanen satte seg på ei grein. Men hanen var så forsiktig at den: satte seg ytterst på greina, så var den sikker på at ikke katta nappa den.

Før hanen sovna, strakte den hals og så seg om i nord, syd, øst og vest. Den syntes den så et lys langt borte og ropte på de andre.

Bilde: George Hinke (1883 – 1953)

Det måtte være et hus i nærheten, tenkte de. «Vi står opp og går videre; for dette hotellet her er ikke noe å skryte av,» sa eslet. Hunden mente også at noen bein og litt kjøtt ved sida av skulle smake.

Så trava de i vei igjen og gikk etter lyset. Etter som de gikk ble lyset større og større, det skinte klarere og klarere, og til slutt sto de utafor et hus, hvor det skinte klart og muntert fra vinduene. Men inne i huset var det noen røvere som holdt til.

Eslet, som var den største, gikk bort til vinduet og titta inn. «Hva ser du, Gråen?» spurte hanen. «Hva jeg ser?» sa eslet, «et bord dekt med deilig mat og drikke, og rundt bordet sitter mange røvere og eter av hjertens lyst.» — «Det kunne være noe for oss, det,» sa hanen. «Ja, gid vi var der,» sa eslet.

Så la de opp råd sammen om hvordan de skulle få jagd bort røverne, og til slutt fant de på noe riktig lurt. Eslet stilte seg med

| forbeina opp mot vinduet, hunden hoppa opp på ryggen til eslet, katta på hunden, og til slutt satte hanen seg på hodet til katta. Da

74 Bymusikantene i Bremen

de var kommet på plass alle, stemte de samtidig i med hver sin låt:

Eslet skrøt, hunden gjødde, katta mjaua og hanen gol. Og så styrta de seg gjennom vinduet og inn i stua, så glassbitene fauk.

Røverne för opp fra stolene sine og var reint fra seg av skrekk, de trudde det var skrømt som var på ferde. De satte på dør alle sammen og för inn i skogen. Men de fire kameratene satte seg til bords og tok for seg av rettene.

De de hadde spist seg gode og mette, slokte de lyset og fant seg hver sine soveplass for natta. Eslet la seg på gjødselhaugen, hunden bak døra, katta i ovnskroken, og hanen satte seg på takbjelken. De var trøtte etter den lange marsjen, og snart sov de søtt alle sammen.

Da det var midnatt, oppdaga røverne at det ikke brente lys lenger i stua, og det så ut som om alt var stille og fredelig. Da sa en av dem: «Det var sannelig dumt av oss at vi lot oss skremme sånn! En av oss får gå bort og se hvordan det ser ut der.» Ja, så gikk en av sted, da, og da det var aldeles musestille overalt, gikk han inn på kjøkkenet for å hente et lys. Han trudde at de gloende øynene til katta var glør på varmen, og derfor stakk han ei fyrstikk borttil for å tenne. Men katta var ikke den som forsto spøk! Den för rett i synet på mannen og klorte og freste. Nå ble mannen livredd og för ut av døra. Der lå hunden, og den sprang på han og beit han i beinet. Han kom seg ut på tunet, men der på gjødselhaugen lå eslet, og det ga han et kraftig spark med bakbeinet. Nå våkna hanen av alt levenet, og den trudde det var morgen, derfor gol den glad og munter: «Ky-ke li ky!» | Røveren løp alt han orka tilbake til kameratene sine og sa: «Å,au, au og å! Tenk dere til, i huset vårt er det ei fæl heks, hu reiv opp ansiktet mitt med de lange klørne sine. I døra sto en mann med en stor kniv, som han stakk meg i beinet med, og ute på tunet lå et svært uhyre som slo meg med ei treklubbe, og på taket satt dommeren og ropte: «Hit med tjuven! Hit med tjuven!» Da ble jeg så redd at jeg tok til beins, og her er jeg!»

Nå torde ingen av røverne nærme seg huset mer; men de fire bymusikkantene likte seg så godt der at de ikke ville reise lenger.

MG

HR “ 4

ted pet spam

ge st nt VEE JE

Å BEL pk HA; ne) 148 ME

PEN Ne ae HL RER PA

KR ET –

DUE EN L elr PRE KANE PE ht E

AA Mo FØR et AN) på egna gr ea ere

3 od AE den: Al å AN fard)

BE BE. våt bad vyt BARER EG

tirnng 2 HAGE EE Pr DIS HÆR Ted

de ve 6 Ge pet Set tet SEE

NN ve ha ae KARER ge SE Et HEG Te

1419 HAN Ao TA e EJ på agn, FE 0 pes ee. RT EG Er PRD HE FRA Hy Kl mid DA ENER Å må 4 210 G VE Ål SER * sd Ea RA Vb Fi | Len HEG & Ha) BA po DE KD AR å KA gå R MADE Bier MER på , EA På > 1 SU | AG HANISN p ting m UP * på sår NE ! PAGE Å Si Å Er ) ji å 3 HAGE Ua å 2 å N Mtett GA : : p KE AS PN at i ? ber p & Mer EG Sp == ber pe ei pt 3 USER NE En ME eu mr FASE Mia WG hr == al GA KA En FN, el vr ye as ET å Ge Er er Me oe era 1 v 2437 Po: 4; ørn TG ‚ OR 7, !

Str AG å 4 HR AR AR yr D Z øn R ve 5 NE i » st å En TG oe I GP 28) 7 ge ve To å DN skin Få pir SING våt 7 NG å Re PER ! Add h Meer på EG MØ ; ar X Å 0 2 RATES ZN Rd) Et ht je DE NN EG 06 U % VA 0 SN pe Er , Se BLS faat EE BEN DI Ka 1eft Di EE HR ER 2 å å BE ja KN ASA HEGE sa KIN 7 AER aner tr ER een IN vi NAAR ON %

ULVEN OG DE SJU GEITEKILLINGENE Det var engang ei gammel geit som hadde sju små geitebarn, og hun var så glad, så glad i barna sine, akkurat som ei menneskemor er glad i barna sine. En dag skulle hun ut i skogen og hente mat. Hun ropte på dem alle sju og sa: «Kjære barna mine, nå må jeg gå ut i skogen. Nå må dere endelig passe dere for den stygge ulven mens dere er aleine; for hvis han kommer, kan han spise dere opp med hud og hår. Han skaper seg ofte om, den styggen, men dere kan kjenne han på den grove stemmen og de svarte labbene hans.» Killingene svarte: «Kjære mamma, vi skal nok passe oss, bare gå trygt ut i skogen, du.» Da brekte den gamle geita og gikk trøstig av sted.

Bilde: Otto Kubel (1868 – 1951)

Det varte ikke lenge før det kom en og banka på døra og ropte: «Lukk opp, kjære barna mine, her kommer mor med noe godt til dere!» Men geitekillingene skjønte på den fæle, grove stemmen at det var ulven, så de sa: «Nei, du er ikke vår mamma, du, hun, har ikke slik fæl, grov stemme, hun. Du er den slemme ulven, det er du det.» Da gikk ulven til kjøpmannen og kjøpte seg et stort stykke kritt. Det spiste han opp, og da ble stemmens hans så fin og klar. Så gikk han tilbake til killingene igjen og sa med den fine stemmen sin: «Lukk, opp, kjære barna mine, her kommer mamma med noe godt til dere.» Men ulven hadde lagt en av de svarte labbene sine i vinduet, det så barna, og de ropte: «Nei, vi lukker ikke opp. Mamma’n vår har ikke sånne svarte, stygge labber.

Bilde: George Hinke (1883 – 1953)

Du er den slemme ulven, er dul» Da løp ulven til en baker og fikk deig og smurte på labbene a sine, og så løp han til mølleren og ba han strø mel på. Mølleren skjønte at ulven hadde noe vondt i sinne, og sa først at han ikke

Ulven og de sju geitekillingene 77 ville, men ulven sa: «Hvis du ikke gjør det, dreper jeg deg.» Da torde ikke mølleren gjøre annet enn det ulven sa og strødde mel på labbene. Så gikk ulven for tredje gang til geitekillingene, banka på

døra og ba dem slippe han inn, for han var den snille mamma”n deres: «Vis oss labbene dine først, så vi kan være sikre på at du er den snille mamma’n vår,» sa de. Så la ulven labbene sine i vinduet, og da barna så at de var ganske hvite, lukte de opp døra. Men den som kom inn — det var ulven! De stakkars barna ble så redde, så redde, og forsøkte å gjemme seg allesteds. En sprang under bordet, en i senga, en gjemte seg i ovnen, en i kjøkkenbenken, en i skapet, en i vaskevannsstolen og den sjuende gjemte seg i klokkekassa. Men ulven fant dem alle sammen, dro dem fram og slukte dem alle med hud og hår. Det var bare en han ikke fant, og det var den minste i klokkekassa. Nå var ulven mett, og så gikk den og la seg til å sove i graset under det store treet.

Om litt kom geitemor heim. Hun fikk se at døra sto på vid vegg og løp inn! Bord, stoler, krakker, kopper og kar var revet over ende og alt hulter til bulter! Hun lette alle steds etter barna sine, men kunne ikke finne dem. Til slutt ropte hun på hver eneste en av dem. Ingen svarte, men da hun ropte navnet på den minste, hørte hun en liten, svak stemme, som sa: «Kjære mamma mi, jeg er her i klokkekassa.» Hun fikk ungen ut, og den fortalte hvordan alt var gått og at ulven hadde spist opp alle de andre barna. Stakkars geitemor, dere kan tru hun gråt over de stakkars barna sine.

Hun og den vesle killingen gikk ut, og da fikk de se ulven ligge under det store treet og sove, og den snorka så bladene skalv. Geitemor sto og så på den fra alle sider, og så fikk hun se at det var noe som rørte seg inne i magen på den. «Kanskje de stakkars barna mine, som den fæle ulven har spist til kvelds, er levende ennå,» sa hun. Så henta hun saks, nål og tråd. Hun begynte å klippe opp magen på ulven, og med det samme hun hadde gjort et klipp, stakk hodet på et av geitebarna ut, og da hun hadde fått gjort noen klipp til, kom de ut det ene etter det andre, til alle seks sto der lys levende igjen. Ulven hadde vært så grådig at den hadde slukt dem alle uten å tygge dem. Nå ble det glede, kan dere tro!

Bilde: George Hinke (1883 – 1953)

«Gå nå bort og finn

78 Ulven og de sju geitekillingene noen store kampesteiner, så skal vi fylle dem i magen på ulven,» sa hun. Geitebarna slepte og dro svære steiner, som mora putta i magen på ulven. Så sydde hun igjen magen på den, og den merka ingen ting, den rørte seg ikke en gang. Da den endelig hadde sovet ut, reiste den seg opp. Den var fryktelig tørst, det var fordi den hadde all steinen i magen.

Bilde: George Hinke (1883 – 1953)

Så ville den gå bort til brønnen og drikke, men da den begynte å gå, skramla og ramla det så rart i magen på den.

«Hva er det som skramler og ramler?

Jeg trudde det var geitebein, men det

er visst bare kampestein,» sa den og bøyde seg ut over brønnkanten. Men de tunge steinene dro den med seg, og så gikk den pladask ned i brønnen. Der drukna den og var død. Geitemor og alle sju geitekillingene tok i ring og dansa av glede og ropte: «Ulven er død, ulven er død!»

DEN TAPRE LILLE SKREDDEREN

En vakker, varm sommermorgen satt det en liten skredderpilt og sydde på bordet ved vinduet. Han var så glad og i godt humør og sydde og sydde av alle krefter.

Da kom ei bondekone gående nedover gata med ei stor korg, og hun ropte: «Fin honning til salgs! Fin-fin honning!» — «Det høres deilig ut,» tenkte skredderen, stakk det vesle hodet sitt ut av vinduet og ropte: «Kom opp her til meg! Her skal du få avsetning på varene dine.» Kona trava to trapper opp med den svære, tunge korga si, og da hun vel var kommet opp, var ikke skredderen fornøyd før hun hadde åpna alle krukkene sine, så han kunne få undersøke all honningen. Han så på alle krukkene, lukta på dem og løfta på dem, og til slutt sa han: «Honningen ser deilig ut, den, vei av to hekto til meg og blir det litt mer, så er det ikke så farlig.»

Kona, som hadde gledet seg til å gjøre en riktig storhandel, veide av det lille han forlangte; men sint var hun, og da hun gikk, både skjelte og smelte hun. Men skredderen sa: «Den honningen er riktig en velsignelse for meg, den skal gi meg kraft og styrke!» Han tok fram et brød fra skapet, skar av et stykke og smurte honning på det.

Bilde: George Hinke (1883 – 1953)

«Ja, dette skal ikke smake surt,» sa han, «men jeg tenker jeg gjør frakken her ferdig før jeg begynner å spise.» Så la han brødstykket ved sida av seg, begynte å synge og sy, og alt i ett så han på brødstykket, og av bare glede tok han større og større sting.

På veggen satt det haugevis av fluer, og lukta av den søte honningen trakk seg oppover til dem; de lot seg lokke, og snart satt det helt svart av fluer på brødstykket til skredderen.

Facebook

Whatsapp

Messenger Telegram

Lær språk. Trykk to ganger på et ord.Lær språk i kontekst med Childstories.org og Deepl.com.

Informasjon for vitenskapelig analyse