Anden i flaska - Eventyr Brødrene Grimm

126 De to vandringsmenn

Da skomakeren skjønte at han ikke hadde hatt noe igjen for denne streken sin, fant på en ny, gikk til kongen og sa: «Herre konge, nå skryter skredderen enda mer enn før, han sier at han kan lage i voks hele kongens slott med alt som er i det, løst og fast, utvendig og innvendig.»

Kongen kalte skredderen for seg og sa at han skulle gjøre det han hadde sagt seg god for. Slottet skulle gjøres akkurat som det virkelig var, og mangla det så mye som en spiker, skulle han sitte fanga i en kjeller under jorda hele levetida si.

Skredderen tenkte: «Det kommer alltid ergrelser som ikke et menneske kan greie,» kasta skreppa på ryggen og gikk sin vei. Da han kom til det hule treet, satte han seg ned og hang med hodet og var lei seg. Biene fløy ut og inn, og dronninga kom flygende bort til han og spurte om han var blitt stiv i nakken siden han holdt hodet på skeive. «Å nei,» sa skredderen, «det er nok noe annet som er i veien med meg.» Og så fortalte han henne alt. Biene summa og brumma seg imellom, og dronninga sa: «Gå nå heim og kom igjen i morgen tidlig og ta med deg en stor duk, så skal nok alt bli bra.»

Skredderen gikk heim igjen; men biene fløy til kongens slott og inn av de åpne vinduene, krøp inn i alle hjørner og kroker og la merke til alt. Så fløy de tilbake og laget slottet i voks, og det gikk så fort at det så ut som det vokste rett opp av jorda. Om kvelden var alt ferdig, og da skredderen om morgenen kom dit bort, sto hele den vakre bygningen der, det mangla ikke en spiker på veggen en gang, ikke en stein på taket, og fint og snøhvitt var det og dufta så deilig av honning.

Skredderen pakka det varsomt inn i duken og gikk til kongen med det. Han var aldeles forundra og så begeistret for huset at han satte det inn i den aller største salen sin, og skredderen fikk et stort hus å bo i.

Men skomakeren ga seg ikke, nå gikk han til kongen og sa: «Herre konge, skredderen har hørt at det ikke går an å få vann her | på slottet, og nå har han sagt seg god for å få vannet til å sprøyte mannshøyt opp midt på slottet her.» Da sendte kongen bud etter | skredderen og sa: «Hvis det ikke i morgen tidlig står et springvann

De to vandringsmenn 127 her på slottsplassen slik som du har lovet, skal du halshogges her på plassen.

» Den stakkars skredderen betenkte seg ikke lenge, men sprang ut av byen alt han kunne, og denne gangen var det jo livet det gjaldt, derfor rant tårene nedover kinnene hans. Mens han gikk slik og gråt, kom folungen springende, den som han en gang hadde gitt friheten, og nå var blitt en vakker, voksen, stor hest.

«Ja, nå er den tida kommet, da jeg kan gjengjelde deg det gode du gjorde meg,» sa den til skredderen. «Jeg veit godt hva det er i veien, og jeg skal hjelpe deg. Bare sett deg på ryggen min, nå tåler den minst to slike som deg.»

Skredderen ble glad skal jeg si, kasta seg på ryggen av hesten, og hesten satte i galopp av sted inn til byen og like inn på gards-

plassen. Den för tre ganger rundt hele plassen så rapt som lynet, og den tredje gangen styrta den til jorda. Akkurat i samme øyeblikk knaka det og braka det helt forferdelig, og midt på plassen för et stykke av jorda som ei kule opp i lufta, og opp av jorda steig en vannstråle så høy som mann og hest. Vannet var så klart som krystall, og solstrålene dansa i det. Da kongen så dette, reiste han seg opp, gikk bort til skredderen og omfavnet han så alle så på det.

Men lykka varte ikke lenge. Kongen hadde døtre nok, den ene vakrere enn den andre, men ingen sønn. Da gikk den slemme skomakeren for fjerde gang til kongen og sa: «Herre konge, skredderen skryter verre enn før. Nå har han sagt seg god for å kunne hente en sønn til kongen ned fra lufta.»

Kongen lot skredderen hente og sa: «Hvis du før ni dager er gått, kan skaffe meg en sønn, skal du få den eldste dattera mi til kone.» — «Ja, lønna er sannelig stor,» tenkte skredderen. «Men bæra henger høyt. Når jeg skal ned igjen, knekker greinen og jeg faller og slår meg i hjel.» Han gikk heim, satte seg på bordet med beina over kors og tenkte på hva han skulle gjøre. «Det går ikke,» sa han, «jeg vil reise, her kan jeg aldri få fred og ro.» Han tok skreppa og gikk av sted. Da han kom ut på sletta, fikk han se sin gamle venn storken. Den gikk bort til skredderen og hilste på han. «Jeg ser du har skreppa på ryggen,» sa den, «hvorfor vil du reise

128 De to vandringsmenn fra byen?» Skredderen fortalte da hva kongen hadde forlangt av han og klaga over at det alltid skulle gå han så galt.

«La ikke det sette deg grå hår i hodet,» sa storken, «jeg skal

hjelpe deg, jeg. Jeg har jo lenge kommet med småbarn hit til byen, og da kan jeg jo godt for en gangs skyld ta med meg en prins også. Gå bare heim du og ta det med ro. Den niende dagen fra i dag av må du være på slottet, da kommer jeg.»

Ja, skredderen gikk heim, og den niende dagen var han på slottet. Det varte ikke lenge før storken kom og banka på vinduet. Skredderen åpna vinduet, og fetter Langbein kom varsomt inn og gikk med lange, høytidelige skritt over marmorgolvet. I nebbet hadde han et barn som var så vakkert som en engel, og barnet rakte armene ut mot dronninga. Storken la barnet i fanget hennes, og hun klemte og kysste det og var reint ute av seg av bare glede. Før storken fløy sin vei tok den av seg skreppa som den hadde over skulderen og ga den til dronninga. Den var full av kremmerhus med allslags deilige sukkertøy, og det ble delt ut mellom alle prinsessene. Men den eldste prinsessa fikk ikke noe, for hun fikk den glade skredderen til mann.

«Det er akkurat som om jeg skulle ha vunnet det store lodd,» sa skredderen. «Mor hadde nok rett, hun, når hun sa: «Den som stoler

på Gud og har lykka med seg, den kan det aldri gå galt.»

Men skomakeren måtte lage de skone som skredderen dansa med i bryllupet, og siden måtte han reise ut av byen og love aldri å komme dit mer.

Facebook

Whatsapp

Messenger Telegram

Lær språk. Trykk to ganger på et ord.Lær språk i kontekst med Childstories.org og Deepl.com.

Informasjon for vitenskapelig analyse