De sju modige menn - Eventyr Brødrene Grimm

TOMMELTOTT

En fattig bonde satt en kveld og rota i peisvarmen, mens kona satt og spant. Da sa han: «Det er så trist at vi ikke har noen småbarn, det er så stille her hos oss bestandig, i andre hus er det leven. og latter.» — «Ja,» sa kona, «om vi kunne få et barn, selv om det var så lite som en tommelfinger, så skulle jeg være glad, og det barnet skulle vi elske over alt i verden.» Nå hendte det seg at kona virkelig fikk et barn, og det var ikke lenger enn en tommelfinger.

Bilde: Georg Mühlberg (1863-1925)

Velskapt var det på alle måter, og foreldrene var så hjertens glade og sa: «Nå er det gått som vi ønsket, og denne gutten skal være vårt eget, kjære, kjære barn.» Og så kalte de han Tommeltott. Gutten fikk alt han ville spise, men større ble han ikke, han ble like liten som han hadde vært da han ble født. Men kloke øyne hadde gutten, og gløgg var han, og alt han tok fatt på, det lyktes for han.

Så var det en dag far hans skulle ut i skogen og hogge tømmer. Han gikk og snakka med seg sjøl og sa: «Jeg skulle riktig ønske en ville kjøre vogna opp i skogen for meg.» — «Far, far!

Bilde: Georg Mühlberg (1863-1925)

» ropte Tommeltott, «jeg kan kjøre vogna opp i skogen, jeg, du kan være helt sikker på at jeg greier det.» Faren lo og sa: «Å, du da, du er nok for liten til å leie hesten ved tømmen.

Bilde: Georg Mühlberg (1863-1925)

» — «Det gjør ikke noe, det,» sa Tommeltott, «bare mor spenner for, så setter jeg meg i øret på hesten og roper til den hvor den skal gå.» — <Ja, ja, la oss forsøke, da,» sa faren. Mora spente hesten for vogna, satte Tommeltott i øret på hesten, og han ropte til den hvor den skulle gå. «Ptra! Pst! Her! Der!

Bilde: Georg Mühlberg (1863-1925)

» Hesten gikk som det skulle være en utlært kusk som kjørte, og den rette veien bar det opp i skogen. Nå hendte det, at da de svingte om

9 — Grimms eventyr. Bd. I.

130 Tommeltott ÆN N GE VE (9 GONNA Å EE MA BA N ONE RE ON ING (7 0 NG 2 AG Nå År, t vES D AN ANN 19” n AL NY VS 197 1 SN NN g SP I I % Å: V Å uten xx N BEST DA | Å v. UH IN FJ p VIN a N : Nå We | Pr, 7 N RD lø GN UG NER pl il SVØA! gg PLA HÅ EEG f DD pe at ill? N 7/ et hjørne, og Tommeltott ropte: «Her! Her!» kom det to fremmede menn forbi. «Du store verden,» sa den ene, «her kommer en hest og vogn, og kusken roper til hesten, men vi kan jo ikke se han.» — «Det kan ikke gå riktig for seg,» sa den andre, «vi følger etter vogna og ser hvor den stanser.» Vogna kjørte rett inn i tjukke skogen og holdt stille akkurat der hvor tømmerstokkene lå.

Bilde: Georg Mühlberg (1863-1925)

Da Tommeltott så far sin, ropte han: «Der kan du se, far, jeg greidde det, ta meg ut nå dal» Faren holdt hesten med venstre hand, og med den høyre tok han ut Tommeltott, som glad og fornøyd satte seg ned på et gras-strå. Da de to mennene fikk se Tommeltott, visste de ikke hva de skulle si, så forundra ble de. Den ene dro den andre til side og sa: «Den vesle fyren kunne vi tjene mange penger på, hvis

Tommeltott 131 vi tok han med til byen og viste han fram. Vi spør bonden om han vil selge han.» Så gikk de til bonden og sa: «La oss få kjøpt gutten din, han skal få det godt hos oss.» — «Nei,» sa bonden, «han er hjertebarnet mitt, og jeg selger han ikke for all verdens gull» Men Tommeltott hadde hørt alt, og nå krøp han oppover beina til faren, satte seg på skulderen hans og hviska i øret hans: «Far, bare selg meg, jeg skal komme heim igjen med én gang.» Ja, så lot faren mennene få Tommeltott for riktig gode penger. «Hvor vil du sitte?» spurte mennene. «Sett meg opp på hattebremmen din, der kan jeg gå og spasere, og der har jeg god utsikt,» sa Tommeltott. Den ene mannen satte han da opp på hattebremmen sin, Tommeltott sa farvel til faren, og de dro av sted! —

De gikk til det begynte å mørkne, da sa Tommeltott: «Slipp meg ned, jeg må ned!» — «Bare bli der du er, du,» sa mannen, «det gjør ingen ting, fuglene slipper også noe av og til.» — «Nei,» sa Tommeltott, «jeg vet hva det passer seg, jeg også, og ned vil jeg.» Mannen tok hatten av seg og satte Tommeltott ned på en åker ved veien. Tommeltott løp fram og tilbake ei lita stund, og plutselig gjemte han seg i et musehull, han hadde sett seg ut. «God natt med dere!» ropte han og lo, «nå kan dere gå videre uten meg!» De lette etter han overalt, de stakk med stokkene sine i alle de hull de fant, men det kunne de godt spart seg, Tommeltott fant de ikke. Og så måtte de gå sin vei uten gutt og uten penger. Tommeltott han krøp gjennom musegangen, og da han kom opp på åkeren igjen, var han så heldig at han fant et tomt sneglehus.

Bilde: Georg Mühlberg (1863-1925)

«Det var godt, her kan jeg sove i natt!» sa han. Han la seg til å sove for natta, og da han hadde ligget ei stund, hørte han to menn gå forbi og snakke. Den ene sa: «Bare vi kunne finne ut hvor presten gjemmer alt gullet og sølvet sitt.» — «Det kan jeg si dere!» ropte Tommeltott. «Hva var det for noe?» sa den ene tjuven forskrekket, «jeg hørte noen snakke.

Bilde: Georg Mühlberg (1863-1925)

» De stansa | og lytta. «Ta meg med, så skal jeg hjelpe dere,» sa Tommeltott. «Hvor er du henne, da?» sa mennene. «Let nede på jorda og gå etter stemmen.» Tjuvene fant han og løfta han opp. «Du da, din vesle nisse, hva kan du hjelpe oss med?» sa de. «Dere kan da vel skjønne det,» sa Tommeltott, «jeg kryper inn i prestens stue, jeg, og så rekker

Facebook

Whatsapp

Messenger Telegram

Lær språk. Trykk to ganger på et ord.Lær språk i kontekst med Childstories.org og Deepl.com.

Informasjon for vitenskapelig analyse