De tre fjær - Eventyr Brødrene Grimm

182 Tommeltott jeg dere alt prestens sølv og gull.» — «La gå,» sa de, «vi får se hva du duger til.» Da de kom til prestens hus, krøp Tommeltott inn. Da han vel var kommet inn, ropte han av sine lungers fulle kraft: «Vil dere ha alt, vil dere ha alt!» Tjuvene ble aldeles forskrekket og hviska: «Snakk ikke så høyt, din tosk, folk kan jo høre deg.» Men Tommeltott gjorde som han ikke forsto hva de mente, og ropte igjen: «Hva vil dere, da, vil dere ha alt som er her?» Dette hørte kokkepika som lå i værelset ved siden av, satte seg opp i senga og lytta. Tjuvene var blitt så redde at de hadde gått og gjemt seg, men da alt ble stille, kom de tilbake igjen. «Småen har bare villet erte oss,» sa de. De gikk tilbake igjen og sa: «Vær nå ordentlig, da, og gi oss av det som er der inne.» Da ropte Tommeltott igjen alt han orka: «Jeg vil gjerne gi | dere alt, rekk bare hendene fram!» Dette hørte kokkepika ganske tydelig, hun sto opp og gikk bort til døra. Tjuvene som hørte at noen kom, rente av sted som noe vondt var etter dem. Men jenta kunne ikke se noe, derfor tente hun et lys. Imens smatt Tommeltott ut, og uten at hun så det, løp han ned og gjemte seg på låven. Jenta så etter alle steder, men da hun ikke kunne se noen, gikk hun og la seg igjen og trudde hun hadde drømt med åpne øyne. Tommeltott hadde krøpet rundt i høyet og funnet en riktig deilig plass. Der ville han sove til det ble dag, tenkte han, og så ville han rusle heim til foreldrene sine. Men det går ikke alltid som en tenker i verden. Jenta sto tidlig opp, gikk først i fjøset og så på låven for å hente høy til kuene. Naturligvis tok hun det høyet Tommeltott lå i, men han sov så hardt at han ikke merka noen ting, før han var i munnen på kua. «Hvor er jeg!» ropte Tommeltott, «er jeg kommet i valsemølla?» Men han skjønte snart hvor han var hen, og nå måtte han passe seg, så han ikke kom mellom tenna på kua, og snart dro han sammen med høydotten ned i kumagen. «Her i denne stua har de glemt vinduene,» sa Tommeltott, «her skinner ikke sola, og jeg har glemt å ta lys med meg.» Han likte slett ikke dette huset, og det verste var at plassen ble mindre og mindre, for stadig kom det mer og mer høy inn av døra. Til slutt ropte Tommeltott av alle krefter: «Jeg vil ikke ha mer mat, jeg vil ikke ha mer mat!» Jenta holdt nettopp på

Tommeltott 133

å melke kua, og da hun hørte noen snakke, men ikke kunne se noen, og da det var den samme stemmen hun hadde hørt om natta, ble hun så forferdet at hun ramla over enda på krakken og all melka rant ut. Hun løp inn til presten og ropte: «Kua kan snakke!» — «Du er glitt gal,» sa presten. Men han gikk selv ned i fjøset for å undersøke. Han var ikke før kommet inn av døra, før Tommeltott ropte enda høyere enn før: «Ikke mer mat, ikke mer mat!» Presten trudde en vond ånd hadde fart i kua, og sa den skulle slaktes. Magen, som Tommeltott var i, ble kasta på søppelhaugen. Tommeltott holdt på å arbeide seg ut og var kommet nokså langt fram, da en ulv kom farende og slukte hele magen. Men Tommeltott tapte ikke motet for . så lite: «Kanskje ulven er et fornuftig dyr, som det går an å snakke til,» tenkte han og sa: «Du ulv, jeg skal vise deg veien til et sted hvor du kan finne mye god mat.» — «Hvor skulle det være, da?» sa ulven. «Jo, jeg skal vise deg veien til huset, jeg,» sa Tommeltott. «Du må krype inn gjennom vannrenna, men er du først kommet inn, finner du flesk og kjøtt og kaker og så mye mat du orker å spise.» Og så førte Tommeltott han like til farens hus. Ulven krøp inn gjennom vannrenna, og den spiste seg god og mett. Da den hadde satt i seg alt den orka, ville den gå samme veien tilbake igjen, men nå var den blitt så tjukk at den ikke kunne komme gjennom renna. Det hadde Tommeltott regna med, og nå begynte han å hoppe og danse og synge inne i magen på ulven. «Vil du være rolig med deg,» sa ulven, «du vekker folka i huset!’« — «Ti stille sjøl, du,» sa Tommeltott, «nå har du spist deg god og mett, nå vil jeg også ha litt moro,» og så begynte han å danse og synge enda verre.

Mannen og kona våkna av alt dette spetaklet, de sto opp og titta gjennom en sprekk i veggen. Da de fikk se det var ulven, henta mannen øksa si og kona ljåen. «Gå bak meg,» sa mannen til kona, «nå skal jeg først gi han et slag i hodet, dør han ikke av det, får du komme med ljåen og drepe han.» Da Tommeltott hørte farens stemme, ropte han: «Far, far, her er jeg, her i ulvemagen.» — «Gud skje lov at vi har funnet barnet vårt igjen,» sa faren. Han sa til kona at hun måtte sette vekk ljåen, hun kunne komme til å drepe Tommeltott også, hvis hun brukte den på ulven, Så slo han til ulven med øksa, og ulven

134 Tommeltott var død med det samme. De henta saks og kniv, spretta opp magen, og trakk fram det vesle barnet sitt. «Å, vi har vært så redde for deg,» sa faren. «Ja, jeg har farta om i verda, jeg,» sa Tommeltott, «det var deilig å få frisk luft igjen!» — «Hvor har du vært da, gutten min?» — «Jo, jeg har vært i et musehull, i en kumage og til slutt i en ulvemage, men nå blir jeg hos dere.» «Og vi selger deg ikke igjen om vi ble budt all verdens rikdommer for deg,» sa de og kysset sin vesle Tommeltott. Så fikk han mat og drikke og nye klær, for de han hadde før, var ødelagt på reisa.

Facebook

Whatsapp

Messenger Telegram

Lær språk. Trykk to ganger på et ord.Lær språk i kontekst med Childstories.org og Deepl.com.

Informasjon for vitenskapelig analyse