De tre lykkebarn - Eventyr Brødrene Grimm

DE TRE LYKKEBARN
Det var engang en fattig mann som hadde tre sønner. En dag sa
han til dem: «Jeg blir gammel og kommer ikke til å leve stort
lenger. Jeg har ikke meget å gi dere, men dere får ta det dere får og
reise til et land, hvor folk aldri har sett en slik ting, som den dere har,
og da gjør dere sikkert lykken deres.

» Så gav han den eldste en hane,
den nest eldste en ljå, og den yngste fikk en katt. Ikke lenge efter døde
mannen, og de tre guttene måtte dra ut i verden.
Den eldste tok hanen sin og gikk avsted med. Men hvor han kom,
hadde folk haner før; håner stod på alle kirketårn og snudde sig i
vinden, og på alle bondegårder galte hanene like så godt som hans
hane. Han begynte å bli rent fortvilet, gutten. Men endelig kom han
til et land, hvor de aldri hadde sett en hane før. De visste aldri hvad
tid det var på dagen; for de blev jo aldri vekket av hanen, og de kom
i flokkevis for å se på det rare dyret gutten hadde. «Nei se,» sa de,
«han har sporer, akkurat som en rytter! Hvor meget vil du ha for det
dyret ditt?» — «Ky-ke-li-ky!» galte hanen og la hodet på nakken, og
da syntes folk den var enda gildere. «Jeg må da ha så meget gull som
et esel orker å bære,» sa gutten. Ja, det fikk han på første ordet også,
og så drog han avsted med rikdommen sin.
Den andre som drog av gårde med ljåen sin, han kom også langt
om lenge til et land, hvor de ikke visste hvad en ljå var. Når kornet
var modent der, så drog de kanoner ned til åkeren og skjøt kornet av.
Men det var ikke noget lurt, kan du skjønne; for kanonene skjøt i
stykker aksene, så kornet for for alle vinder, og så var det slikt leven
at folk nesten blev vettskremte. Da gutten fikk se det, gikk han stille
ned på åkeren med ljåen sin, og så slo han hele åkeren så rolig og fint,
og det gylne kornet lå så rett og pent efter ham. Folk blev rent for
ferdet over den rare tingen, og spurte hvad han skulde ha for den.

De tre lykkebarn
73
«Ja, så meget gull som en hest orket å bære,» det måtte gutten ha,
syntes han. Ja, det skulde han få, det var sikkert det. Så drog han
avsted med rikdommen sin, han også.
Den yngste med katten, han gikk lenge, han; for allesteds hadde
de katter, som var meget gildere enn guttens katt; men til slutt kom
han da til et sted, hvor folk aldri hadde hørt om eller sett en katt, og
der var det så mange mus og rotter at det yrte. De for op i maten til
folk mens de satt og spiste, og de gnog i stykker husene og rumsterte
verre. Hos kongen på slottet var det rent ille, og gutten drog op på
slottet, han, og slapp ut katten. Og den bet ihjel mus og rotter, så det
snart var slutt med det styggeriet på slottet. Kongen blev så glad at
han sa til gutten, han kunde få hvad han vilde for katten, og gutten sa
han måtte ha et vognlass med gull, og det fikk han. Gutten drog
avsted med rikdommen sin, og katten blev igjen på slottet. Men da
den hadde spist op alle de mus og rotter som var der, blev den suiten.
Den vilde ha mat og så satte den i å mjaue: «Mi-au! Mi-au-au!» sa den.
Hoff-folkene og alle som på slottet var, blev så redde, og de visste ikke
hvad de skulde gjøre med katten. Så sa kongen at de fikk se å få den
ut av landet; men det var best å gjøre det med det gode og spørre
den om den vilde reise. Ja, en av hoffmennene skulde gå inn og sporre.
Han gikk på tå bort til katten og sa: «Vil du reise herfrå?» — «Mi-au
miau!» sa katten. Det trodde de betydde nei, og da visste de ingen
annen råd enn å få den ut med makt. Så drog de kanonene bort til
slottet og skjøt alt de orket. Slottet begynte å brenne, men katten
den hoppet ut av vinduet og kom ned på alle fire og løp sin vei.
Folkene holdt på å skyte til det ikke var mer igjen av slottet. — Men
de tre lykkebarna møttes og levde lykkelig resten av sitt liv.

Facebook

Whatsapp

Messenger Telegram

Lær språk. Trykk to ganger på et ord.Lær språk i kontekst med Childstories.org og Deepl.com.

Informasjon for vitenskapelig analyse