Bymusikantene i Bremen - Eventyr Brødrene Grimm

| BEINET SOM SANG

I et land langt, langt herfra var det engang et villsvin, som alle mennesker var så redd for. Det ødela åkeren for bonden, det drepte kuer og andre dyr i skogen, og det reiv mennesker i hjel med hogg-

tennene sine. Kongen der i landet lovte en stor belønning til den som kunne fri folka fra dette uhyret; men villsvinet var så digert og så fryktelig at ingen torde nærme seg den skogen det holdt til i. Til slutt lot kongen lyse fra alle kirkebakker i landet at den som kunne drepe villsvinet, skulle få kongsdattera til kone.

Så var det to fattige brødre som gikk til kongen og sa at de ville forsøke. Den eldste, som var listig og lur, han gjorde det fordi han gjerne ville bli svigersønn til kongen. Men den yngste, som var snill og troskyldig, han gjorde det av et godt hjerte.

Bilde: Oskar Herrfurth (1862-1934)

|

Kongen sa til dem: «Dere skal gå inn i skogen fra hver deres kant, da er det sikrere å finne uhyret.»

Den eldste gikk da av sted om kvelden, og den yngste om morgenen. Da den yngste hadde gått et stykke, traff han en liten mann. Denne mannen hadde et svært spyd i handa, og nå sa han til gutten: «Dette spydet skal du få, fordi du er snill og troskyldig. Med det i handa kan du trygt gå mot villsvinet, det kommer ikke til å røre deg.»

Gutten sa takk, tok spydet på skulderen og gikk kjekt videre. Han hadde ikke gått langt før han fikk se villsvinet komme farende mot seg. Det var så rasende at skummet sto om munnen på det. Gutten satte bare spydet rett mot det, han, og villsvinet för mot spydet så hardt at det gikk rett inn i hjertet på det.

Bilde: Oskar Herrfurth (1862-1934)

Gutten kasta dyret over skulderen og gikk heimover. Da han hadde gått tvers

Beinet som sang 67 gjennom skogen og kom ut på den andre sida, så han det sto et hus der, og inne i huset var det mange mennesker som sang, drakk, dansa og moret seg. Den eldste gutten var også der, for han tenkte: «Dyret løper nok ikke fra meg, jeg går først inn her og drikker meg til mot.» Da han nå fikk se broren komme med villsvinet på ryggen, fikk han ikke ro på seg, så ond og misunnelig var han.

«Kom inn, kjære bror!» ropte han. «Kom inn og hvil deg og styrk deg på et glass vin!»

Den yngste kunne ikke tenke at det var noe vondt ment med dette, han, det var han altfor troskyldig til. Han gikk inn og fortalte broren sin om den vesle mannen han hadde møtt, som hadde gitt han spydet, og han hadde drept villsvinet. Så satt de og prata og kosa seg helt til det ble kveld, og så gikk de av garde sammen.

På veien kom de til ei bru over ei elv, og mørkt og uhyggelig var det. Den eldste lot den yngste gå over brua først, og da de var midtveis, slo han til broren sin så han døde. Etterpå begravde han han under brua, tok villsvinet på skulderen og gikk til kongen og sa at han hadde drept det. Så fikk han prinsessa til kone.

Da de ikke hørte noe fra den yngste broren, sa den eldste: «Villsvinet har nok drept han stakkar!» Og det trudde alle.

Mange, lange år etter gikk en gjetergutt over brua en dag.

Bilde: Oskar Herrfurth (1862-1934)

Nede i sanden så han et lite snøhvitt bein, og han tenkte det ville bli et vakkert munnstykke til hornet hans. Så tok han beinet og laget munnstykke av det. Med det samme han satte det for munnen og skulle til å blåse på det, tok beinet til å synge:

«Gjetergutt, hør på meg, du.

På mitt bein du blåser nu. Broren min så slem og lei,

her på brua drepte meg.

Begrov meg her i jord og sand.

Nå er han prinsessas mann.»

«Det var da et underlig bein, dette her,» tenkte gutten «Det synger av seg sjøl; det må sannelig kongen se.»

68 Beinet som sang Gutten dro av sted til kongen, og beinet sang den samme sangen for han. Kongen forsto straks hvordan det hang sammen og lot folka grave opp jorda under brua. Der fant de liket av den yngste gutten.

Bilde: Oskar Herrfurth (1862-1934)

Nå nytta det ikke for den eldste å ljuge lenger; han ble iagd ut av landet. Liket av den yngste gutten ble lagt i ei fin kiste og ble begravd på kongens kirkegard, og roser og liljer vokser på grava hans. på N I

TORNEROSE

: Det var engang en konge og ei dronning som ikke hadde noen barn, og det var de så bedrøvet for. Dronninga sa så ofte: «Bare jeg hadde ei lita jente.» Så var det en gang dronninga var ute og bada at ei padde kom hoppende opp av vannet. Den sa: «Ønsket ditt skal gå i oppfylling; før ett år er gått skal du ha ei datter.» Og tenk, før året var omme fikk dronninga ei søt, lita jente, og kongen var så stolt over denne dattera og så glad at han var reint fra seg av glede. Da den lille prinsessa skulle døpes, skulle det holdes stort selskap på slottet, og kongen ba, foruten alle de alminnelige gjestene, også tolv feer. Egentlig var det tretten feer der i landet, men nå hadde ikke kongen mer enn tolv gulltallerkener, og derfor var det en han ikke kunne be. Da festen var forbi, kom alle feene og sa sine gode ønsker over prinsessa. Den ene ønsket henne klokskap. den andre skjønnhet, den tredje godhet, og slik ønsket de alle noe godt over henne. Da elleve feer hadde sagt sitt ønske, kom plutselig den trettende feen, hun som ikke var blitt buden, inn i salen.

Bilde: Oskar Herrfurth (1862-1934)

Hun så ikke på noen og hilste ikke, men gikk like bort til vogga og sa: «Når prinsessa er femten år, skal hun stikke seg på en tein og dø.» Så gikk hun ut igjen uten å se på noen. Alle ble så forskrekket. Men det var enda en fe, som ikke hadde ønsket, og nå gikk hun bort til vogga og sa: «Prinsessa skal ikke dø, men hun skal falle i en søvn som skal vare i hundre år.

Bilde: Oskar Herrfurth (1862-1934)

» Nå befalte kongen at alle teiner som

fantes i landet skulle brennes. Prinsessa vokste og ble stor, og slik som feene hadde ønsket over henne, slik ble hun. Hun ble god, vakker og søt, og alle som så

|

Facebook

Whatsapp

Messenger Telegram

Lær språk. Trykk to ganger på et ord.Lær språk i kontekst med Childstories.org og Deepl.com.

Informasjon for vitenskapelig analyse