Gjerdesmutten og bjørnen - Eventyr Brødrene Grimm

Gjerdesmutten og bjørnen.
En gang var bjørnen og ulven ute i skogen og gikk
en vakker sommerdag. Da hørte bjørnen slik vakker
sang fra en fugl. «Hvad er det for en fugl, gråbror, som
synger så fint?» spurte bjørnen. «Det er fuglenes kon
ge,» sa ulven; «ham må vi bøie oss for.» Men det var
gjerdesmutten. «Er det som du sier,» sa bjørnen, «skulde
jeg ha lyst til å se hans kongelige slott. Du får vise mig
det.» «Det er nok ikke så liketil som du tror,» svarte
ulven. «Du må vente til dronningen kommer.»
I det samme kom både dronningen og kongen med
mat til ungene sine i nebbet. Nu vilde bjørnen følge ef
ter med en gang. Men ulven holdt ham tilbake og sa:
«Du må vente til kongen og dronningen har fløiet bort
igjen.» Så bet de sig merke i hvor redet lå, og lusket
vekk. Men bjørnen hadde ikke ro på sig før han fikk
se det kongelige slottet, og rett som det var, stod han
borte ved redet igjen. Nu var både kongen og dronnin
gen borte. Han kiket inn i redet, og der lå fem eller seks
små fugleunger. «Er det et kongelig slott!» ropte bjør
nen. «Det var et elendig slott! Og dere skal være kongs
barn! Noget skarvepakk er dere!»
Da fugleungene hørte det, blev de sinte og skrek:
«Det skal du få svi for, bamse. For vi er ikke noget
skarvepakk. Vi er bra folks barn, er vi!» Da blev bjør
nen og ulven redde og gjemte sig i hulene sine. Men
gjerdesmuttene i redet gav sig ikke. De larmet og skrek
i ett vekk, og da foreldrene kom tilbake igjen med mat

11
til dem, sa de: «Vi rører ikke så meget som et flueben,
om vi så skal suite ihjel! Bjørnen har været her og kalt
oss for noget skarvepakk. Og det skal han få svi for.»
«Bare vær rolige, bam; det skal vi nok greie,» sa den
gamle gjerdesmutt-kongen.
Så fløi han seiv og dronningen bort til bjørnehiet og
ropte inn til bjørnen: «Hvad skal dette bety! Går du
og kaller barna våre! Du skal få svi for det.» Og der
med erklærte han bjørnen krig.
Bjørnen samlet alle firbente dyr, oksen, eslet, hjor
ten, rådyret og alle de andre dy rene i skog og mark. Men
gjerdesmutten samlet alle dyr som fly ver i luften. Der
kom fuglene, både store og små, og mygg og bier og fluer
måtte også komme.
Da det nu nærmet sig den tiden da krigen skulde
begynne, sendte gjerdesmutten ut speidere for å få vite
hvem det var som skulde være overanfører for fienden.
Myggen var den listigste av dem alle sammen. Den fløi
avsted gjennem skogen hvor fienden hadde samlet sig,
og satte sig til å lytte under et blad. Da ropte bjørnen
på reven og sa til ham: «Du er den lureste av oss alle
sammen. Du skal være fører!»
«Vel,» sa reven. «Men hvad skal vi ha til samlings
merke?» Det hadde ingen tenkt på, «Jeg har en lang
og fin og busket hale,» sa reven. «Den ser næsten ut
som en rød fjærbusk. Når jeg holder den op i været, så
går all ting bra, og da må dere bare gå løs på fienden.
Men lar jeg den henge ned, må dere løpe alt det dere
kan.» Da myggen hørte det, fløi den tilbake igjen, og
fortalte gjerdesmutten alt den hadde fått vite.
Så kom den dagen krigen skulde begynne. Hei! Der
kom alle de firbente dyrene løpende med slikt bulder og
brak at j orden skalv under dem. Gjerdesmutten med sin
hær kom settende gjennem luften. De summet og surret

12
og hvinte og pep, så en kunde bli både redd og fælen.
Og så gikk begge hærene mot hverandre.
Men gjerdesmutten sendte hvepsen i forveien. Den
skulde sette sig under halen på reven og stikke til alt
det den vant. Da nu reven fikk det første stikket, skvatt
han til. Men han greide da å holde halen i været. Andre
gangen måtte han ned med halen en liten stund. Men
tredje gangen greide han det ikke lenger. Han satte i et
hyl, og stakk halen mellem benene. Men da dyrene så
det, trodde de at alt var tapt. De la på sprang, hver til
sin huie.
Og så hadde fuglene vunnet slaget.
Da fløi kongen og dronningen hjem til barna og sa:
«Nu kan dere være glade og fornøide, barn, og spise alt
dere kan. For nu har vi vunnet krigen!»
Men de små gjerdesmuttene svarte: «Vi rører ikke
maten før bjørnen har været her vod redet og bedt om
forlatelse. Han skal ta i sig de skjellsordene han kom

13
med.» Da fløi gjerdesmutten bort til bjørnehiet og sa:
«Du skal komme bort til redet og be barna våre om for
latelse for det du sa. Ellers sparker vi ribbenene inn
på dig.» Da blev bjørnen redd. Og så labfoet han bort
til redet og bad om forlatelse.
Da først var de små gjerdesmuttene fornøide. De
satte sig til å spise og drikke og holde leven og moro til
langt på natt.

Facebook

Whatsapp

Messenger Telegram

Lær språk. Trykk to ganger på et ord.Lær språk i kontekst med Childstories.org og Deepl.com.

Informasjon for vitenskapelig analyse