Gjerdesmutten og bjørnen - Eventyr Brødrene Grimm

En gang var bjørnen og ulven ute i skogen og gikk en vakker sommerdag. Da hørte bjørnen slik vakker sang fra en fugl. «Hvad er det for en fugl, gråbror, som synger så fint?» spurte bjørnen. «Det er fuglenes konge,» sa ulven; «ham må vi bøie oss for.» Men det var gjerdesmutten. «Er det som du sier,» sa bjørnen, «skulde jeg ha lyst til å se hans kongelige slott. Du får vise mig det.» «Det er nok ikke så liketil som du tror,» svarte ulven. «Du må vente til dronningen kommer.»

Digital pakkeIllustrert utgave med 237 bilder og 961 siderPDF + EPUB + Kindle + KoboLast ned nå

I det samme kom både dronningen og kongen med mat til ungene sine i nebbet. Nu vilde bjørnen følge efter med en gang. Men ulven holdt ham tilbake og sa: «Du må vente til kongen og dronningen har fløiet bort igjen.» Så bet de sig merke i hvor redet lå, og lusket vekk. Men bjørnen hadde ikke ro på sig før han fikk se det kongelige slottet, og rett som det var, stod han borte ved redet igjen. Nu var både kongen og dronningen borte. Han kiket inn i redet, og der lå fem eller seks små fugleunger. «Er det et kongelig slott!» ropte bjørnen. «Det var et elendig slott! Og dere skal være kongsbarn! Noget skarvepakk er dere!»

Da fugleungene hørte det, blev de sinte og skrek: «Det skal du få svi for, bamse. For vi er ikke noget skarvepakk. Vi er bra folks barn, er vi!» Da blev bjørnen og ulven redde og gjemte sig i hulene sine. Men gjerdesmuttene i redet gav sig ikke. De larmet og skrek i ett vekk, og da foreldrene kom tilbake igjen med mat til dem, sa de: «Vi rører ikke så meget som et flueben, om vi så skal suite ihjel! Bjørnen har været her og kalt oss for noget skarvepakk. Og det skal han få svi for.» «Bare vær rolige, bam; det skal vi nok greie,» sa den Så fløi han seiv og dronningen bort til bjørnehiet og ropte inn til bjørnen: «Hvad skal dette bety! Går du og kaller barna våre! Du skal få svi for det.» Og dermed erklærte han bjørnen krig.

Bjørnen samlet alle firbente dyr, oksen, eslet, hjorten, rådyret og alle de andre dy rene i skog og mark. Men gjerdesmutten samlet alle dyr som fly ver i luften. Der kom fuglene, både store og små, og mygg og bier og fluer måtte også komme.

Da det nu nærmet sig den tiden da krigen skulde begynne, sendte gjerdesmutten ut speidere for å få vite hvem det var som skulde være overanfører for fienden. Myggen var den listigste av dem alle sammen. Den fløi avsted gjennem skogen hvor fienden hadde samlet sig, og satte sig til å lytte under et blad. Da ropte bjørnen på reven og sa til ham: «Du er den lureste av oss alle sammen. Du skal være fører!»

«Vel,» sa reven. «Men hvad skal vi ha til samlingsmerke?» Det hadde ingen tenkt på, «Jeg har en lang og fin og busket hale,» sa reven. «Den ser næsten ut som en rød fjærbusk. Når jeg holder den op i været, så går all ting bra, og da må dere bare gå løs på fienden. Men lar jeg den henge ned, må dere løpe alt det dere kan.» Da myggen hørte det, fløi den tilbake igjen, og fortalte gjerdesmutten alt den hadde fått vite.

Så kom den dagen krigen skulde begynne. Hei! Der kom alle de firbente dyrene løpende med slikt bulder og brak at j orden skalv under dem. Gjerdesmutten med sin hær kom settende gjennem luften. De summet og surret og hvinte og pep, så en kunde bli både redd og fælen. Og så gikk begge hærene mot hverandre.

Men gjerdesmutten sendte hvepsen i forveien. Den skulde sette sig under halen på reven og stikke til alt det den vant. Da nu reven fikk det første stikket, skvatt han til. Men han greide da å holde halen i været. Andre gangen måtte han ned med halen en liten stund. Men tredje gangen greide han det ikke lenger. Han satte i et hyl, og stakk halen mellem benene. Men da dyrene så det, trodde de at alt var tapt. De la på sprang, hver til sin huie. Og så hadde fuglene vunnet slaget. Da fløi kongen og dronningen hjem til barna og sa: «Nu kan dere være glade og fornøide, barn, og spise alt dere kan. For nu har vi vunnet krigen!»

Men de små gjerdesmuttene svarte: «Vi rører ikke maten før bjørnen har været her vod redet og bedt om forlatelse. Han skal ta i sig de skjellsordene han kom med.» Da fløi gjerdesmutten bort til bjørnehiet og sa: «Du skal komme bort til redet og be barna våre om forlatelse for det du sa. Ellers sparker vi ribbenene inn på dig.» Da blev bjørnen redd. Og så labfoet han bort til redet og bad om forlatelse.

Da først var de små gjerdesmuttene fornøide. De satte sig til å spise og drikke og holde leven og moro til langt på natt.

Facebook

Whatsapp

Messenger Telegram

Del

Les et 5-minutters eventyr

De tre lykkebarn

Grødgryden

Bonden og djevelen

Lær språk. Trykk to ganger på et ord.Lær språk i kontekst med Childstories.org og Deepl.com.

Informasjon for vitenskapelig analyse