Ranselen, hatten og hornet - Eventyr Brødrene Grimm

HUNDEN OG SPURVEN

Det var engang en gjeterhund som hadde en riktig slem herre; han var så slem at han ikke ga hunden sin nok mat engang; den gikk og sultet, stakkar. Hunden greidde ikke dette lenger, og en dag gikk den sin vei. På veien møtte den en spurv som sa: «Kjære hund, hvorfor er du så bedrøvet?» — «Jeg er så sulten, så sulten,» sa hunden, «men ingen ting har jeg å spise» — «Kjære bror,» sa spurven, «bli med meg til byen, så skal jeg nok sørge for at du blir mett.»

Så gikk de sammen inn til byen, og da de kom forbi en slakterbutikk, sa spurven til hunden: «Kom og bli med inn her og sitt rolig, så skal jeg få tak i et kjøttstykke til deg.» Spurven satte seg på disken, så seg om for å være sikker på at ingen la merke til den, og så ga den seg til å hakke, slite og rive så lenge i et kjøttstykke, som lå på kanten av disken, at den fikk det ned. Hunden greip det med en gang, løp bort i en krok med det og åt det.

Da hunden var ferdig med å ete, sa spurven: «Bli nå med meg til den neste butikken, så skal jeg få tak i et stykke til deg der også.» Da hunden hadde ett opp det stykket ög, spurte spurven: «Kjære bror hund, er du mett nå?» — <«Ja, på kjøtt er jeg mett, men jeg har ikke fått noe brød ennå,» sa hunden. «Brød skal jeg skaffe deg, bare bli med meg du,» sa spurven. Å

Så gikk de til en bakerbutikk, og spurven hakka og hakka på to små brød som lå ytterst på disken, til de falt ned, og hunden greip dem og åt dem opp. Men hunden var ikke mett ennå, derfor gikk de til en bakerbutikk til og gjorde likedan.

Hunden og spurven 103

«Bror hund, er du mett nå?» spurte spurven. «Ja,» sa hunden, «og nå går vi ut på landet litt.»

Så gikk de sammen bortover landeveien. Det var en varm dag, og da de hadde gått et stykke, sa hunden: «Jeg er så trøtt, så jeg trur jeg legger meg og sover litt.» — «Ja, bare sov du,» sa spurven. «Jeg setter meg på ei grein så lenge.» — Så la hunden seg midt i veien og sovna.

Mens hunden lå der og sov, kom en bonde kjørende. Han hadde to store tønner vin på vogna og kjørte med tre hester. Spurven som satt på greina si, så at mannen ikke stansa og at han kom til å kjøre rett på hunden. «Kjører, ikke gjør det, ellers gjør jeg deg til en fattig mann,» kvitra fuglen. Men kjøreren brumma i skjegget: «Du kan ikke gjøre meg fattig, hørt slik tøv!» Han smelte med svepa og kjørte rett over hunden så den døde.

Da ropte spurven: «Du har drept min bror hunden; det skal koste deg hestene og vogna!» — «Pytt! Hestene og vogna, hva vondt skulle du kunne gjøre meg,» sa mannen og kjørte videre.

— Spurven smatt inn under vogndekket og begynte å hakke på den ene tønnetappen til den fikk tappen løs, og all vinen rant ut uten at mannen merka noe. Men så kom han til å se seg tilbake og oppdaga at det rant av vogna. Dette måtte han undersøke, og så fikk han se at den ene tønna var tom. «Å, jeg stakkars, fattige mann!» ropte han. «Ennå ikke fattig nok,» kvitra spurven, og satte seg på den ene hesten.

Da mannen så det, tok han fram hakka si og slo etter spurven; men den fløy opp i lufta, og mannen traff hesten i stedet, så den falt død om. «Å, jeg stakkars, fattige mann!» ropte han igjen. «Ennå ikke fattig nok,» kvitra spurven.

Mannen kjørte så videre med de to hestene; men spurven smatt inn under vogndekket igjen og hakka på den andre tønnetappen til den fikk den laus, og all vinen rant ut av den andre tønna også. Da mannen oppdaga det, ropte han: «Å, jeg stakkars, fattige mann!» — «Ennå ikke fattig nok,» kvitra spurven og satte seg på hodet til den andre hesten. Kjøreren för av sted etter hakka for å drepe fuglen; men den fløy høyt opp i lufta, og mannen slo i hjel den andre hesten

104 Hunden og spurven å Er N pr ANTE MN > NÆR helene gn AM AS

Vi AE GA ÆR 9 KULE i Ude ( VI rede, sin og. «Å, jeg stakkars, fattige mann!» ropte han. «Ennå ikke fattig | nok,» kvitra spurven og satte seg på den tredje hesten.

Da ble mannen så sint at han slo om seg til høyre og venstre med

g Dy dg

hakka. Han traff den siste hesten sin midt i skallen, så den falt død om. «Å, jeg stakkars, fattige mann!» ropte han. «Ennå ikke fattig nok,» kvitra spurven, «nå flyr jeg heim til deg.» Og så fløy den.

Mannen måtte la vogna stå, og så gikk han heim, sint og fortvilet.

g g såg g

Da han kom heim, sa han til kona si: «Å, du kan tru det har hendt . meg noe forferdelig! All vinen er rent ut for meg, og de tre hestene mine er døde.» — «Ja, vil du tru,» sa kona, «her er kommet en fryktelig spurv inn i huset. Den har fått med seg alle de fugler som fins i hele verda, og nå holder de på å spise opp alt kornet vårt.»

Hunden og spurven 105

Så gikk mannen og kona opp på kornloftet sammen, og der satt tusener på tusener av fugler og spiste opp hveten til mannen, og midt iblant dem satt spurven. Da ropte mannen: «Å, jeg stakkars, fattige mann!» — Ennå ikke fattig nok!» kvitra spurven. «Kjører, nå skal du dø!»

Nå hadde mannen mista alt han eide, og han gikk inn i stua og satte seg ved ovnen. Sint, gretten og fortvilet var han. Spurven satt utafor vinduet og kvitra: «Kjører, nå skal du døl» Da greip mannen hakka og kasta den etter spurven; men spurven traff han ikke. Vin-

dusrutene gikk i knas, og spurven fløy inn i stua, satte seg på ovnen og kvitra: «Kjører, nå skal du døl» Men mannen var helt fra seg av raseri og slo ovnen i filler. Spurven fløy fra det ene sted til det andre i værelset, og mannen etter med hakka. Til slutt hadde han fått slått i stykker alt som fantes der inne: speil, bord, stoler, skap og benker, og endelig gikk det ut over veggene. Men spurven traff han ikke.

Endelig fikk han fanga den i handa si. «Skal jeg slå den i hjel?» | spurte kona. «Nei,» sa mannen, «det ville være altfor godt for den. Den skal lide en meget grusommere død. Jeg vil sluke den!» Dermed tok han spurven og slukte den levende. Men spurven tok til å flakse i magen på mannen, og til slutt flaksa den like opp i munnen hans. Den stakk hodet fram og kvitra: «Kjører, nå skal du døl» — «Ta hakka,» sa mannen til kona, «og slå den i hjell» Kona slo til; men hun slo feil og traff mannen rett i hodet, så han falt død om. Men spurven fløy sin vei!

«RUMLESKAFT»

Det var engang en fattig, fattig møller, som hadde ei datter som var så vakker at det ikke fantes vakrere jente i landet. En dag falt det seg slik, at mølleren snakka med kongen, og så ville han gjøre seg viktig, derfor sa han: «Dattera mi kan spinne gull av halm.» — «Jaså, kan hun det?» sa kongen, «da får, du sende henne opp på slottet til meg, så får jeg se om det er sant som du sier.» Møllerdattera ble henta opp på slottet, og kongen satte henne inn i et værelse som var fullt av halm og sa: «Nå skal du spinne i hele natt, og hvis du ikke har spunnet all denne halmen til gull til i morgen tidlig, skal du dø!»

Stakkars jente! Hun visste ikke hva hun skulle gjøre, og så satte hun seg til å gråte. Da gikk døra opp, og en liten, rar, stygg mann kom inn. «Hva gråter du for?» spurte han. — «Å, kongen har satt meg til å spinne all denne halmen til gull til i morgen tidlig, og hvis det ikke er gjort, skal jag dø,» sa hun og gråt og gråt. — «Hva vil du gi meg, hvis jeg hjelper deg?» sa mannen. — «Du skal få halskjedet mitt,» sa jenta. Det fikk han, og «snurr, snurr, snurr,» sa det, og den ene halmvisken etter den andre ble til skinnende gull. Da alt var ferdig, gikk han sin vei. Om morgenen kom kongen, og da han fikk se alt gullet, ble han så glad og blid; men han var så glad i penger og gull at han ikke hadde fått nok, syntes han, og derfor satte han jena inn i et enda større værelse fylt med halm og sa, at den > halmen også skulle være spunnet til gull til i morgen tidlig. Jenta satte seg og gråt og gråt, og akkurat som sist gikk det. Den stygge veslingen kom igjen, og denne gangen sa hun, han skulle få ringen hennes. Da han vel hadde fått den: «snurr — surr — snurr» sa det,

«Rumleskaft» 107 og halmviskene ble til gull, den ene etter den andre, og snart var alt ferdig, og han gikk sin vei. Om morgenen ble kongen enda blidere; men så gal etter gull var han at han syntes han ikke hadde fått nok enda. Han satte jenta inn i et enda større værelse og sa, at hvis hun kunne spinne all den halmen som var der også til gull, skulle hun bli kona hans, men kunne hun ikke, skulle hun dø.

Så satt jenta der og gråt igjen, og som begge de andre gangene kom den vesle raringen inn av døra. «Hva vil du gi meg denne gangen, hvis jeg hjelper deg,» sa han. — «Jeg har ingen ting å gi deg nå, jeg,» sa jenta. — «Hvis du vil gi meg det første barnet du får, når du er blitt dronning, skal jeg hjelpe deg,» sa mannen. Jenta tenkte: «Det kan jo godt hende jeg ikke får noe barn, så jeg kan gjerne si ja.» — «Ja, du får vel det, da,» sa hun. Og «snurr—snurr— snurr» gikk rokken, og snart lå værelset fullt av gull, og mannen gikk sin vei. Nå ble jenta dronning, og da et år var gått, fikk hun ei søt lita jente.

En dag hun satt ved vogga og sang for barnet sitt, sto den vesle mannen foran henne. Hun hadde reint glemt både han og løftet sitt, hun, og nå ble hun reint fra seg av sorg. «Nå får du gi meg barnet ditt,» sa mannen. Hun gråt og bar seg og ba så pent om å få slippe. «Du skal få all den rikdom du vil» sa hun, «la bare meg få beholde den lille dattera mi.» — «Nei,» sa mannen, «alt gods og gull er ingen ting mot et levende menneskebarn; men fordi du ber så pent, skal jeg vente i tre dager; men da skal du ha funnet ut hva jeg heter.» Dronninga ble glad, for hun tenkte, det kunne ikke være så vanskelig å finne ut.

Da de tre dager var gått, kom mannen igjen og sa: «Hva heter jeg da?» Dronninga til å gjette: «Heter du Hans?» — «Nei,» sa mannen og hoppa og spratt av glede hver gang hun sa galt. «Per, Ola, Lars?» — «Nei, nei, nei,» sa mannen. «I morgen kommer jeg igjen, for du skal få gjette tre ganger,» sa han, og borte ble han. Nå sendte dronninga bud over hele landet for å få greie på alle rare og underlige navn, og da mannen kom igjen dagen etter og spurte: «Hva heter jeg i dag?» sa hun: «Nikodemus, Saksifragus, Bulleribasius.» — «Nei, nei, nei,» sa den vesle styggen og hoppa og spratt og lo. «I

108 «Rumleskaft» morgen kommer jeg igjen for siste gang, og vet du det ikke da, er dattera di mi,» sa han. Nå visste ikke dronninga si arme råd, og hun ba det budet som hadde vært rundt i landet for henne om å komme inn. «Veit du ikke flere navn, nå,» sa hun. — «Nei, men da jeg var – ute seint i går kveld, fikk jeg ute i skogen se ei lita hytte. Utafor hytta brente det et bål, og rundt bålet hoppa og spratt en liten, stygg, rar fyr og sang:

«Om dronninga leiter høyt og lavt,

hun finner ei på «Rumleskaft!»

Da ble dronninga glad, og da mannen kom dagen etter og sa med et stygt grin: «I dag er siste gangen, gjett nål» sa hun: «Jeg trur du heter ”Rumleskaft”.» Men da ble mannen rasende. «Det har den onde lært deg, det har den onde lært deg!» hylte han. Og så sint ble han at han trampa så hardt i jorda at det ble et stort hull som han ble borte i. — Og så var dronninga kvitt han!

Facebook

Whatsapp

Messenger Telegram

Lær språk. Trykk to ganger på et ord.Lær språk i kontekst med Childstories.org og Deepl.com.

Informasjon for vitenskapelig analyse