Seks mann greier hele verden - Eventyr Brødrene Grimm

SEKS MANN GREIER HELE VERDEN

Det var engang en mann som forsto seg på alle slags kunster. Han var soldat, og flink og tapper var han; men da krigen var slutt, fikk han avskjed og tre daler med på veien. «Bare vent,» sa han, «dette vil jeg ikke finne meg i, treffer jeg de rette folka, så skal nok kongen komme til å måtte gi meg alle de skatter som i landet er.»

Nå var han sint og gikk inn i skogen. Der inne fikk han se en mann som hadde revet opp seks store trær akkurat som om de skulle være halmstrå. «Vil du være tjeneren min og følge meg?» sa soldaten. «Ja, det vil jeg,» svarte han, «men først må jeg gå heim til mor mi med denne småveden.» Og dermed tok han et av trærne og bandt om de andre fem, kasta knippet på ryggen og gikk av sted. Om ei stund kom han tilbake og gikk med soldaten, som sa: «Vi to skal nok greie hele verden.»

Da de hadde gått et stykke, traff de på en jeger som lå på kne og sikta med børsa si. «Hva sikter du på?» spurte soldaten. «To mil herfra sitter ei flue på ei eikegrein. Den vil jeg skyte ut det venstre øyet på,» svarte jegeren. «Kom og bli med meg,» sa soldaten, «når vi tre går sammen, skal vi nok greie hele verden.» Ja, jegeren ville gjerne bli med, og så gikk de sammen alle tre.

Om ei stund kom de til sju vindmøller, og vingene på møllene gikk fort rundt og rundt; men vind var det ikke, det var så stille at ikke et blad rørte seg. «Jeg kan ikke forstå dette,» sa soldaten, «det er jo ikke et vindpust engang, og likevel går disse vindmøllene så fort. Hva i all verden er det som driver dem?» De gikk videre, og da de hadde gått to mil til, så de en mann som satt i et tre og holdt for det ene neseboret sitt og blåste i det andre.

«Hva er det du gjør der oppe?» ropte soldaten. «To mil herfra står sju vindmøller,» sa mannen, «dem blåser jeg på, så vingene går rundt.» — «Kom med meg,» sa soldaten, «når vi fire går sammen, greier vi nok hele verden.»

Da kom mannen ned fra treet og slo følge med de andre. Da de hadde gått et stykke, fikk de se en mann som sto på ett bein, det andre hadde han tatt av og lagt ved sida av seg.

«Du har nok riktig tenkt å hvile beina dine, du,» sa soldaten. «Jeg er løper,» sa han, «og forat jeg ikke skal løpe så fort, har jeg tatt av meg det ene beinet. Når jeg løper med begge beina, går det fortere enn fuglen flyr» — «Kom med meg,» sa soldaten, «når vi fem går sammen, greier vi nok hele verden.»

Han ble med han ög, og nå hadde de ikke gått langt, før de møtte en som hadde trukket hatten sin helt ned over det ene øret. «Nei, åssen er det du går!» sa soldaten, «du får da sette hatten ordentlig på deg, du ser jo ut som en narr.» — «Jeg tør ikke sette hatten rett på,» sa han, «hvis jeg gjør det, blir det så kaldt, så kaldt at fuglene som flyr i lufta, fryser i hjel og faller til jorda» — «Å, bli med meg,» sa soldaten, «når vi seks går sammen, greier vi nok hele verden.»

Nå kom de seks til en by, hvor kongen hadde lovt at den som kunne kappspringe med dattera hans og vinne, den skulle bli mannen hennes; men den som tapte, han ble drept. Soldaten gikk til kongen og meldte seg. «Men jeg vil la tjeneren min løpe for meg,» sa han. — «Ja,» svarte kongen, «men da må du sette livet hans i pant ög, så hvis dere taper, gjelder det både ditt og hans hode.» Da alt var i orden til kappløpet, satte soldaten det andre beinet på løperen og sa: «Vær nå snar og hjelp oss til å vinne.»

Det var bestemt at den som først kunne hente vann fra en brønn langt, langt borte, den hadde vunnet. Så fikk løperne ei krukke, og kongedattera fikk ei, og de begynte å løpe begge på samme tid. Kongsdattera var ikke kommet langt, før løperen suste forbi. I en-to-tre var han ved brønnen, fylte krukka si med vann og løp tilbake igjen.

14 Seks mann greier hele verden

Men da han var kommet halvveis, ble han så forunderlig trøtt at han satte fra seg krukka, la seg ned og sovna. Han hadde tatt en hesteskalle som lå på jorda og lagt under holdet sitt, så han skulle ligge hardt og våkne snart.»

Prinsessa, som løp så godt som et alminnelig menneske kunne løpe, var nå kommet til brønnen og løp tilbake med krukka full av vann. Da hun fikk se løperen ligge og sove, ble hun glad og sa: «Nå er fienden i mine hender.» Hun tømte krukka hans og løp videre. Nå ville alt vært tapt, hvis ikke jegeren, som sto på slottet, hadde sett alt som foregikk med det skarpe øyet. «Kongsdattera skal nok ikke komme før oss,» sa han, og så la han børsa til kinnet og skaut vekk hesteskallen som lå under hodet på løperen uten å skade han det aller minste. Da våkna løperen, för opp og så at krukka hans var tom, og at kongsdattera var kommet langt på heimvegen alt. Men løperen tapte nok ikke motet, han løp tilbake til brønnen, fylte krukke med vann og var heime igjen ti minutter før kongsdattera. «Først nå har jeg begynt å lette på beina,» sa han. «Den første turen kunne da ikke kalles for løp.»

Men kongen og prinsessa likte ikke at en sånn avdanka soldat hadde vunnet over dem og skulle få henne til kone. De snakka derfor sammen om hvordan de skulle bli kvitt både han og følget

hans. «Nå har jeg funnet på råd,» sa kongen, «vær ikke lei deg, de skal ikke komme tilbake noen av dem.»

«Nå skal vi ha det moro,» sa han til soldaten og tjenerne hans, «vi skal spise og drikke og være lystige» Og så førte han dem inn i et værelse hvor det var et jernbord, og dørene var av jern, og for vinduene var det jernsprinkler. På bordet var det dekt opp med alle slags deilige retter, og kongen sa: «Gå bare inn og la dere det smake, ta for dere av rettene.»

Da alle seks var kommet inn, lukte og låste han dørene, og så ba han kokken komme og gjøre opp varme under golvet, til jernet ble gloende. Det gjorde kokken, og snart begynte det å bli hett for de seks som var i værelset; men de trudde det kom av maten. Det ble varmere og varmere, og de ville ut; men da oppdaga de at både dører og vinduer ikke var til å få opp, og de skjønte at

Vi I PN Jå N Vi 4 LE ABE Ui NN pa 07. N Monet: DR NN N EN N 4 LnN i FR NN LE on VE HA (NL vile SNE Ge 9) HEV ad Gr N vm , (ge HØNEN AN Aimee GE We UA Lyd DU YÅ å Av VÅ: | NOKON

16 Seks mann greier hele verden kongen hadde hatt vondt i sinne. «Å, han skal nok ikke ha noe igjen for dette,» sa han med hatten, «jeg skal la det komme en frost som er slik, at varmen skal skamme seg og gå å gjemme seg.» Han satte hatten rett på hodet, og med en gang ble det så kaldt at maten frøs fast til tallerknene.

Da det var gått et par timer, og kongen trudde de var omkommet i varmen, gikk han sjøl for å se hvordan det var med dem, og han lot dørene åpne. Men da de ble åpna, sto alle seks der like friske og raske. Det var riktig deilig de kom ut, sa de, så de kunne få varme seg litt; for inne i værelset var det så kaldt at maten frøs på tallerknene.

Da gikk kongen til kokken og skjente på han fordi han ikke

hadde gjort som kongen hadde befalt ham. Men kokken sa: «Det er da stor nok varme, se bare etter sjøl» Da så kongen at det brente en diger varme under golvet, og han skjønte at på denne måten kunne han ikke gjøre de seks noe.

Kongen studerte på hvordan han skulle bli kvitt de brysomme gjestene, og en dag kalte han soldaten til seg og sa: «Hvis du vil fraskrive deg retten til dattera mi, skal du få så mye gull du vil ha.» «Ja, herre konge,» svarte han, «gi meg så mye som en av tjenerne mine kan bære, så skal jeg ikke kreve kongsdattera til kone.» Ja, det gikk kongen med på, og soldaten sa: «Om fjorten dager kommer jeg og henter pengene.»

Så gikk han til alle de skreddere som var i riket, og de måtte sitte i fjorten dager og sy sammen en svær, diger sekk. Da sekken var ferdig, tok han som kunne rive trær opp med rota, sekken på ryggen og dro av sted til kongen. Da kongen fikk se han, sa han: «Hva i all verden er det for en mann som kommer med en sekk så stor som et hus på ryggen?» Men da han hadde tenkt seg litt om, ble han redd og sa: «Du store verden for en masse gull han kommer til å ta med seg!

Kongen lot hente ei tønne gull, den var så tung at seks mann måtte bære den inn, men den sterke mannen tok den med ei hand, putta den i sekken og sa: «Hvorfor kommer dere ikke med mer med det samme, dette dekker jo ikke bunnen på sekken en gang.»

P Så måtte kongen komme med alt det gullet han eide, og den sterke mannen putta det i sekken etter som de kom med det; men sekken ble ikke mer enn halvfull. «Kom med mer!» ropte han, «dette småtteriet fyller ikke.»

Da måtte kongen hente alt det gull som var i riket hans, og sju tusen vogner kom kjørende. Den sterke mannen kasta vogner og hester ned i sekken sin. «Jeg kan ikke stå her og plukke ut,» sa han, «jeg tar det som kommer, så sekken kan bli full en gang.» Da han hadde fått alt nedi, var sekken ikke på langt nær full, og han sa: «Nå kan jeg ikke holde på lenger, jeg får binde for sekken, enda den bare er halv.» Så kasta han sekken på ryggen og gikk av sted.

Da kongen så at den ene mannen dro av sted med all rikdommen hans, ble han sint og sa til krigerne sine at de skulle sette etter de seks og ta sekken fra den sterke mannen. Krigerne tok snart igjen de seks og ropte: «Dere er fanger, legg ned sekken med gull, ellers dreper vi dere!» — «Hva er det dere sier?» sa han som kunne blåse, «er vi fanger? Nei, før skal dere alle få danse i luftal» Og så holdt han for det ene neseboret sitt og blåste i det andre så alle krigerne för opp i blåe lufta over alle fjell, en hit og en dit.

En av krigerne ba om nåde, han hadde ni sår og var en kjekk kar, så de syntes synd på han. Han som blåste, lukte neseboret sitt ei stund, så krigeren kunne komme ned, og så sa han: «Gå nå heim til kongen og si at han ikke får sende flere krigere etter oss; for jeg blåser dem over alle fjell» Da kongen hørte det, sa han: «La de fyrene gå, de er farlige folk.»

Så gikk de seks heim med all rikdommen sin, delte den mellom seg og levde glade og fornøyde til sine dagers ende.

2 — Grimms eventyr. Bd. II.

Facebook

Whatsapp

Messenger Telegram

Lær språk. Trykk to ganger på et ord.Lær språk i kontekst med Childstories.org og Deepl.com.

Informasjon for vitenskapelig analyse