Haren og pinnsvinet - Eventyr Brødrene Grimm

HAREN OG PINNSVINET
Dette eventyret er egentlig en skrøne, barn; men det er sant
allikevel; for min bestefar — som jeg har hørt det av — pleide
bestandig å si når han fortalte det: «Det må være sant, for ellers
kunde jeg jo ikke fortelle det.» — Historien er nu slik:
Det var en søndagsmorgen om hosten, solen stod stor og gul på
himmelen, morgenvinden suste svakt i åkeren, lerkene slo sine triller
høit oppe i luften, biene summet i blomstene, og folk gikk i sin beste
søndagsstas til kirken. Alt og alle var fornøid, og det var pinn
svinet også.
Pinnsvinet stod foran doren sin med armene overkors, så ut i god
været og trallet en sang for sig seiv, så godt og så dårlig som et pinn
svin pleier å gjøre det en deilig søndagsmorgen. Som han nu stod slik
og halvsang for sig seiv, tenkte han at han like så godt, mens konen
vasket og klædde på barna, kunde ta sig en tur ut på åkeren og se
hvordan det gikk med gulerøttene hans. Gulerøttene stod nemlig like
ved huset til pinnsvinet, og da mente han naturligvis at det var han
som eide dem, og han og familien pleide å spise av dem.
Pinnsvinet lukket doren efter sig og vandret avsted til gulerøttene.
Han var ikke kommet langt fra huset og skulde nettop til å gå over
hekken, som stod mellem veien og gulerøttene, da han møtte haren.
Han var ute i samme ærend som pinnsvinet — han skulde nemlig ut
å se på kålen sin.

Da pinnsvinet fikk se haren, sa han glad og vennlig: «God dag!»
Men haren, som syntes han var en svært fin herre, og som var
gresselig kry, så hånlig på pinnsvinet og sa: «Hvad kommer det av
at du løper omkring herute så tidlig på morgenen?» — «Jeg tar mig
en spasertur,» sa pinnsvinet, «Spasertur?» lo haren, «jeg synes du
kunde bruke benene dine til noget bedre.»

Haren og pinnsvinet
7
Noget verre kunde ikke haren kommet med; for allting kan pinn
svinet tåle; men benene hans må ingen snakke om. «Du tror kanskje
at du kan komme lenger med benene dine enn jeg?» sa pinnsvinet til
haren. «Ja, det tror jeg,» sa haren. «Vi kan jo forsøke,» sa pinnsvinet,
«jeg vedder på at hvis vi skulde løpe om kapp, så kom jeg før dig.»
«Det er til å le sig ihjel av,» sa haren, «du med dine elendige ben. Men

8
Haren og pinnsvinet
for mig kan det være det samme når du har slik lyst på det. Hvad
skal vi vedde om?» — «En gullpenge og en flaske brennevin,» sa
pinnsvinet. «Avgjort,» sa haren, «kom an, så begynner vi med en gang.»
«Å nei, slik hast har det ikke,» sa pinnsvinet, «jeg har ikke spist
noget idag, jeg vil først gå hjem og få mig litt frokost; men om en
halv time er jeg her igjen.» Det var haren fornøid med, og så gikk
pinnsvinet.
Mens pinnsvinet ruslet hjem, tenkte han: «Haren stoler på de
lange benene sine; men jeg skal greie ham. Han er nok en fin mann;
men dum er han, og han skal få betale, det kan han stole på.» Da
pinnsvinet kom hjem, sa han til konen sin: «Hør her, kona mi, ta
fort på dig, du må bli med mig bort på åkeren.» — «Hvad er det på
ferde, da?» spurte hun. — «Jo, jeg har veddet med haren om en gull
penge og en flaske brennevin. Vi skal kappløpe, og du må være til
stede.» — «Å du, å du!» ropte konen, «er du ikke riktig klok, har du
mistet vettet, hvordan kan du tenke på å kappløpe med haren?» —
«Hold munn, kone,» sa pinnsvinet, «det blir min sak. Du skal ikke
trette med din mann. Ta bare på dig og bli med.» Ja, hvad skulde
pinnsvin-konen gjøre? Hun måtte nok bli med, enten hun vilde
eller ikke.
Mens de gikk avsted, sa pinnsvinet til konen: «Hør nu godt efter
hvad jeg sier. Derborte på den lange åkeren skal veddeløpet foregå.
Haren skal løpe i den ene akerfuren og jeg i den andre, og vi begynner
å løpe ovenfra. Nu har du ikke noget annet å gjøre enn å stille dig
her nede i furen, og når haren er kommet hit fra den andre siden,
roper du: Jeg er her alt!»
Nu var de kommet til åkeren, og pinnsvinet viste konen sin hvor
hun skulde stå, og så gikk han tvers over åkeren til haren. Der var
haren alt. «Kan vi begynne?» spurte haren. «Ja, la gå!» svarte pinn
svinet. Så stilte begge sig op, hver i sin fure. Haren talte: «En-to-tre!»
og avsted for han som en vind, tvers over åkeren. Men pinnsvinet løp
bare en to-tre skritt, så dukket han sig ned i furen og blev sittende.
Da haren i fullt firsprang kom til den andre enden av åkeren, ropte
pinnsvin-konen; «Jeg er her alt!

» Haren blev ikke lite forundret.
Han trodde det var pinnsvinet, han, for konen så ikke anderledes ut
enn mannen sin.

9
Haren og pinnsvinet
Haren mente at det ikke kunde ha gått riktig for sig, derfor ropte
han: «En gang til, tilbake igjen!» Og avsted gikk det som en storm
vind, og ørene slo mot kroppen hans. Men pinnsvin-konen blev rolig
sittende på plassen sin. Da nu haren kom settende, ropte pinnsvinet:
«Jeg er her alt.»
Nu var haren rent fra sig av sinne, og han ropte: «En gang til,
tilbake igjen!» — «Gjerne for mig,» sa pinnsvinet, «jeg løper så mange
ganger du bare vil.» Og haren løp treogsytti ganger, og pinnsvinet
vant hver eneste gang. Hver gang når haren kom ovenfra eller
nedenfra, ropte pinnsvinet eller konen: «Jeg er her alt!»
Men da haren løp den fireogsyttiende gangen, greide han ikke å
komme helt frem. Midt på åkeren styrtet han om, blodet fosset ut av
halsen på ham, og han blev liggende død i furen. Men pinnsvinet tok
gullpengen og brennevinsflasken, ropte på konen sin, og så gikk begge
hjem, glade og fornøiet. Og er de ikke døde, så lever de enda.
Ja, slik gikk det til at pappa pinnsvin jaget haren ihjel, og siden
den tid har ingen hare tort løpe om kapp med et pinnsvin.
Hvad kan vi nu lære av denne historien?

Jo, for det første at
ingen — om han tror han er aldri så fin — skal gjøre narr av en som
ikke er så fin, seiv om det er et pinnsvin. Og for det annet at det er
lurt for en mann når han skal finne sig en kone, at han tar en av sin
egen stand, en som ser ut som han seiv. Den som er et pinnsvin, bør
se efter at hans kone er et pinnsvinn også.

Facebook

Whatsapp

Messenger Telegram

Lær språk. Trykk to ganger på et ord.Lær språk i kontekst med Childstories.org og Deepl.com.

Informasjon for vitenskapelig analyse