Lesetid: 18 min
Det var engang en mand, som hed Fredrik, og en kone, som hed Lise; de havde giftet sig og leved nu som unge ægtefolkk En dag sa Fredrik: «Jeg gaar ud paa akeren, Lise; naar jeg kommer igjen, maa noget stegt staa paa bordet for sulten og en frisk drik for tørsten.” «Gaa bare, Fredrik, svarte Lise, «gaa bare, jeg skal nok gjøre dig tilpas.» Da nu spisetiden nærmed sig, hented hun en poølse fra staburet, la den i en stegepande, havde smør paa og satte den over ilden. Pølsen begyndte at stege og blive brun; Lise stod ved og holdt pandeskaftet; men hendes tanker var andetsteds. Da faldt det hende ind: «Mens pølsen steges, kan du jo tappe allet i kjelderen!» Saa slap hun pandeskaftet, tog en kande, gik ned i kjelderen og tapped øl. Øllet randt i kanden, og Lise saa paa det. Da faldt det hende ind: «Hunden ovenpaa er ikke skaffet tilside, den kunde tage pølsen ud af panden; du skal faa med mig at bestillel og i en fart var hun opad kjeldertrappen ; men hunden havde alt pølsen i munden og slæbte den bort med sig. Men Lise var ikke sen, satte efter den, saa den løb et godt stykke ud paa marken; men hunden var raskere end Lise, slap heller ikke pølsen, men hopped med den over marken. «Væk er vækl» sa Lise og vendte om, og da hun havde løbet sig træt, gik hun langsomt forat kjøle sig. Imens rendte øllet ned fra fadet, for Lise havde ikke dreiet hanen om, og da kanden var fuld, saa løb det ud i kjelderen og stansed ikke, før hele fadet var tomt. Lise saa ulykken allerede fra trappen. «Pokker, ropte hun, «hvad skal du gjøre, for at Fredrik ikke skal merke detl” EHun tænkte over en stund; endelig faldt det hende ind, at der fra brylluppet endnu stod en sæk med deiligt hvedemel paa loftet, det vilde hun hente ned og strø i øllet. «Ja,» sa hun, «den som sparer i rette tid, har noget i nøden.» Hun gik op paa loftet, bar sækken ned og kasted den lige paa kanten af kanden, som var fauld af ol, saa den vælted og Fredriks drik randt udover kjelderen. «Det er ganske rigtig, hvor ét er, der maa ogsaa det andet være,» sa Lise, spredte derpaa melet ud over hele kjelderen og glæded sig høilig over sit arbeide og sa: «Hvor det ser renligt og pynteligt ud her !»

Ved middagstid kom Fredrik hjem. «Nu kone, hvad har du færdig til mig?» «Aa, Fredrik, svarte hun, «jeg vilde stege dig en pølse; men mens jeg tapped øllet, tog hunden den ud af panden, og mens jeg løb efter hunden, randt øllet ud, og da jeg vilde tørre øllet med hvedemel, vælted ogsaa kandeny men vær kun rolig, kjelderen er ganske i orden igjen.” Da sa Fredrik: «Lise, det skulde du ikke have gjort! Du lader pølsen blive stjaalet og øllet rende ud af tønden og spiller ovenikjøbet vort fine mell «Ja, Fredrik, det vidste jeg ikke, det skulde du have sagt mig.»
Manden tænkte: «Er det slig fat med din kone, saa maa du se dig bedre for.» Han havde samlet en smuk sum penge i sølv, dem veksled han i guld og sa til Lise: «Ser dnu, det er gule spillepenge, som jeg vil lægge i en krukke og nedgrave i fjøset under baasen; men hold fingrene fra dem, ellers gaar det dig galt.» eJa, Fredrik, sa hun, «det skal jeg nok gjøre.”» Da nu Fredrik var borte, kom der kræmmere til landsbyen, de havde fade og krukker at sælge, og de spurgte den unge kone, om hun ikke skulde kjøbe noget. «Nei godt-folk, sa Lise, «jeg har ingen penge og kan ikke kjøbe noget; men kan I bruge gule spillepenge, saa vil jeg nok kjøbe.» «Gule spillepenge, aa ja, hvorfor ikke? lad os se dem.» «Saa gaa ned i fjøset og grav under baasen, saa vil I finde de gule spillepenge; jeg tør ikke gaa derhen.” De gik derhen, grov og fandt bare guld. Saa tog de altsammen, løb sin vei og lod fade og krukker blive staaende i huset. Lise mente, at hun maatte bruge de nye kar; men da der i kjøkkenet ingen mangel var paa saadant, slog hun bunden ud paa hver krukke og stilled dem til stas op paa gjerdestørene rundt omkring huset. Da Fredrik kom hjem og saa den nye stas, sa han: «Lise, hvad har du gjort? eHar kjøbt det, Fredrik, for de gule spillepenge, som laa skjult under baasen; jeg har ikke været der, kræmmerne har selv maattet grave dem ud.» «Nei, kone, sa Fredrik, «hvad har du gjort! Det var ingen spillepenge, det var guldpenge, og det var hele vor formue; det skulde du ikke have gjort!» «Ja Fredrik, svarte hun, «det vidste jeg ikke, det skulde du have sagt mig for.
Lise stod en stund og betænkte sig, da sa hun: «Hor; Fredrik, guldpengene kan vi snart faa igjen, vi vil løbe efter tyvene.” «Saa kom, sa Fredrik, «vi kan forsøge det; men tag smør og ost med, saa vi har noget at spise paa veien.» «Ja, Fredrik, vi vil tage det med.”x De gav sig paa veien, og da Fredrik var flinkere tilfods, gik Lise bagefter. «Det er til min fordel, tænkte hun, «for naar vi vender om, saa har jeg jo et stykke forsprang.» Hun kom til et berg, hvor der paa begge sider af veien var dybe hjulspor. «Der ser man,» sa Lise, «hvordan de har sønderrevet og trykket den stakkars jordbund! Den blir aldrig i sit liv god igjen.» Og af medlidenhed tog hun sit smør og bestrøg hjulsporene til høire og venstre, for at de ikke skulde trykkes saa af hjulene; og da hun i sin medlidenhed bøied sig saa dybt, rulled en ost ud af lommen og nedad berget. Da sa Lise: «Jeg har gjort turen en gang jeg, og jeg gaar ikke ned igjen, nu kan en anden løbe og hente den.” Saa tog hun en anden ost og rulled den ned. Men ingen af ostene kom igjen, saa lod hun en tredje løbe ned og tænkte: «Maaske venter de paa selskab og vil ikke gaa alene.» Da de nu var borte alle tre, sa hun: «Jeg ved ikke, hvad det skal betydel men det kan jo være, at den tredje ikke har fundet veien og er faret vild; jeg vil sende den fjerde, for at den kan kalde dem sammen.”» Men den fjerde gjorde det ikke hedre end den tredje. Da blev Lise ærgerlig og kasted den femte og den sjette ned, og den var den sidste. En lang tid blev hun staaende og vented paa, de skulde komme, men da de slet ikke kom, sa hun: «Jo, I er gode at sende efter døden!l Mener I, jeg vil staa længer og vente paa eder!l Jeg gaar min vei, I kan løbe efter mig, I har yngre ben end jeg.» Lise gik sin vei og fandt Fredrik, som var blit staaende og havde ventet, da han gjerne vilde have noget at spiss. «Kom nu frem med det, du har med.» Hun rakte ham det tørre brødt «Hvor er smør og ost?» spurgte manden. «Aa, Predrik,» sa hun, «med smørret har jeg bestrøget hjulsporene, og ostene vil snart komme; en løb bort for mig, saa sendte jeg de andre efter, forat de skulde kalde paa den.» Da sa Fredrik: «Det skulde du ikke have gjort, Lisel Smøre smørret paa veien og rulle ostene nedad berget!» «Ja, Fredrik, det skulde du have sagt mig.»
Saa spiste de det tørre brød sammen, og Fredrik sa: «Lise, har du ogsaa lukket vort hus, da du gik bort? Nei, Fredrik, det skulde du have sagt mig.» «Saa gaa hjem igjen og luk først huset, før vi gaar videre; tag ogsaa med noget andet at spise, jeg vil vente paa dig her.» Lise gik tilbage og tænkte: «Fredrik vil have noget andet at spise, smør og ost smager ham ikke rigtigt, saa vil jeg tage et tørklæde med tør frugt og et krus eddik til drikke.» Derpaa slog hun skodden for den øverste halvdør, men den nederste halvdør løfted hun af, tog den paa skuldren, og trodde, at naar hun havde bragt døren i sikkerhed, maatte huset være vel forvaret. Lise gav sig god tid paa veien og tænkte: «Desto længer hviler Fredrik ud.» Da hun havde naadd ham igjen, sa hun: «Se her, Fredrik, har du husdøren, saa kan du selv passe- paa huset.» «Aa, Gud,» sa han, «for en klog kone jeg har! Hun løfter den nederste dør af, saa at alle kan løbe ind, og slaar skodden for den øverstel Nu er det for sent at gaa en gang til; men har du bragt døren hid, saa skal du ogsaa faa bære den videre.» «Dæren vil jeg bære, Fredrik, men frugterne og eddikkrukken blir mig for tunge; jeg hænger dem paa døren, den kan bære dem.»
Saa gik de ud i skogen og søgte efter kjeltringerne; men de fandt dem ikke. Da det endelig blev mørkt, steg de op i et træ og vilde overnatte der. Men knapt sad de deroppe, saa kom nogle karle derhen, som tager med, hvad som ikke vil følge med, og som finder ting, som ikke er mistet. De slog sig ned lige under det træ, paa hvilket Fredrik og Lise sad, gjorde op en ild og vilde dele sit bytte. Fredrik klatred ned paa den anden side af træet og samled sten i sin lomme, klatret op igjen og vilde stene tyvene ihjel. Men stenen traf ikke, og slynglerne ropte: «Det er snart morgen, vinden ryster grankongler ned.» Lise havde endnu stadig døren paa skuldren, og da den trykked hende saa tungt, tænkte hun, det er vist de tørre frugters skyld og sa: «Fredrik, jeg maa kaste de tørre frugter ned.» «Nei, Lise, endda ikke, svarte han, «de kunde røbe os.» «Men, Fredrik, jeg maa, for de tynger mig saa.» eNaa, for pokker, saa gjør det dal Da rulled de tørre frugter ned mellem grenene og karlene nedenunder ropte: «Fuglene slipper nok nogetl» En stund efter, da døren ligevel blev ved at tynge, sa Lise: «Fredrik, kan jeg ikke helde eddiken ud?» «Nei, Lise, det maa du ikke, det kunde røbe os.» eJo, Fredrik, jeg maa, den tynger mig saa.» «Naa, for pokker, saa gjør det dal» Saa heldte hun eddiken ud, saa den randt ned paa karlene. De sa da til hverandre: «Duggen begynder alt at dryppe.” Endelig tænkte Lise: «Skulde det være døren, som tynger mig saa?» og sa: «Fredrik, kan jeg ikke slippe døren ned.» «Nei, Lise, ikke nu, den kunde røbe os.» eJo, Fredrik, jeg maa, for den tynger mig saa.» «Nei, Lise, hold endelig paa den.” s«Fredrik, jeg maa slippe den » «Naa,» svarte Predrik ærgelig, «saa gjør det da i pokkers navn!» Da faldt den ned med stor larm, og karlene nedenunder ropte forskrækket: «Djævelen, kommer ned fra træet, løb sin vei og lod alt i stikken. Tidlig om morgenen, da de to kom ned, fandt de alle deres guldpenge igjen og bar dem hjem.
Da de kom hjem, sa Fredrik: eLise, nu maa du ogsaa være flittig og arbeide.”» «Ja, Fredrik, det vil jeg, jeg vil gaa ud paa marken og skjære korn.»” Da Lise var paa marken, sa hun ved sig selv: «Skal jeg spise, før jeg skjærer? Jeg vil først spisel Saa spiste Lise, men hun blev søvnig af at spise og da hun tog paa at skjære, saa skar hun halvt i drømme alle sine klær itu, skjørt, kjole og linned. Da Lise havde sovet en lang stund og vaagned igjen, stod hun der halvt naken, og hun sa ved sig selv: «Er det mig, eller er det ikke mig? «Aa, det er ikke mig!» Imens blev det nat, saa løb Lise ind til landsbyen, banked paa sin mands vindu og ropte: «Fredrikl” «Hvad er der paafærde?» s«Jeg vilde gjerne vide, om Lise er derinde.” eJa, ja,» svarte han, «hun ligger vel derinde og sover.» Da sa hun: «Godt, saa er jeg hjemme» og løb bort.
Da traf Lise paa nogle kjeltringer, som vilde stjæle. Saa gik hun hen til dem og sa: «Jeg vil hjælpe eder at stjæle.» Kjeltringerne trodde, hun var godt kjendt paa stedet og var vel fornøiet dermed. Saa gik Lise hen foran husene og ropte: «Halloi godtfolk, har I noget vi kan stjæls?» Kjeltringerne tænkte: «Det gaar aldrig godt,» og de ønsked, de var Lise vel kvit igjen. Saa sa de til hende: «Udenfor landsbyen har præsten grønsager paa marken, gaa hen og pluk grønsager til os.» DLise gik ud paa marken og begyndte at plukke; men hun var saa doven, at hun ikke retted sig op. Saa kom en mand forbi, saa hende og stod stille og tænkte, at det var djævelen, som roded saaledes om i grønsagerne. Han løb ind til landsbyen til præsten og sa: «Hr. pastor, i eders have gaar djævelen og plukker grønsager.» «Ak du min Gud,» svarte præsten, «jeg halter paa det ene ben, jeg kan ikke komme ud og mane ham bort.» «Saa,» sa manden, «da vil jeg tage eder paa ryggen,» og han tog ham op og bar ham ud. Og da de kom ud paa marken, reiste Lise sig og retted ryggen. «Aa det er djævelen!» ropte præsten og de løb begge to, og præsten løb af bare skræk bedre paa sit daarlige ben, end manden, som havde baaret ham paa ryggen, kunde løbe paa sine friske ben.

Informasjon for vitenskapelig analyse
Eventyrstatistikk | Verdi |
|---|---|
| Aarne-Thompson-Uther-indeks | ATU Typs 1387 |
| Oversettelser | EN, ZH, ES, RU, CZ, PT, JA, DE, VI, TR, IT, PL, NL, EL, HU, DA, FI, BG, ET, SK, SR, LT |
| Lesbarhetsindeks etter Björnsson | 28,9 |
| Antall tegn | 11.832 |
| Antall bokstaver | 8.954 |
| Antall setninger | 119 |
| Antall ord | 2.260 |
| Gjennomsnittlig antall ord per setning | 18,99 |
| Ord med mer enn 6 bokstaver | 223 |
| Andel lange ord | 9,9% |
| Type-token-forhold (TTR) | 0,276 |
| Glidende gjennomsnittlig type-token-forhold (MATTR) | 0,809 |
| Mål for tekstuell leksikalsk diversitet (MTLD) | 82,9 |
| Hapax legomena | 365 |
| Gjennomsnittlig ordlengde | 3,96 |
| Median setningslengde | 16,0 |
| 90. persentil for setningslengde | 34,2 |
| Andel direkte tale | 52,5% |
| Setningskompleksitet | 2,71 |
| Konnektorer | 0 |
| Referensiell kohesjon | 0,043 |
| Kandidater for figurer/navn | Fredrik (37), Lise (35), Jeg (6), Det (3), Hvor (2), Predrik (2), Gud (2), Saa (2) |
| Samforekomstnettverk for figurer | Fredrik - Lise (13), Jeg - Lise (4), Det - Lise (3), Lise - Saa (3), Det - Fredrik (2), Fredrik - Saa (2), Jeg - Saa (2), Det - Jeg (1) |
| Motiv-/taggkandidater | Брати Ґрімм |
















