Jomfru Maleen - Eventyr Brødrene Grimm

Teinen, skyttelen og synåla 49 DM EEG Er og titta inn gjennom vinduet. Der satt jenta i solskinnet og spant flittig på rokken sin. Hun så opp, og da hun oppdaga at prinsen sto og så inn, ble hun rød som ei rose, slo øynene ned og spant g yr g videre. Det er vel ikke sikkert at tråden ble så fin denne gangen, men hun spant og spant helt til prinsen hadde ridd sin vei. Da gikk hun bort til vinduet, åpna det og sa: «Uff, det er så varmt her inne.» Men hun sto og så etter han så lenge hun kunne skimte de hvite fjærene på hatten hans.

Bilde: Paul Hey (1867 – 1952)

Så satte jenta seg til rokken igjen og spant videre. Da kom hun til å huske på noe som den gamle gudmora hennes så ofte hadde nynna når hun satte ved arbeidet sitt. «Lille hein, lille tein, spring av sted. : Kom igjen og ha frieren medl» Og vips! Teinen för ut av handa hennes og rett ut av døra. Hun gikk forundra ut for å se hvor det ble av den, og den dansa lystig over enga og dro en lang, gyllen tråd etter seg. Det varte ikke lenge før den var kommet så langt av sted at jenta ikke kunne se den mer. 4 — Grimms eventyr. Bd. II.

50 Teinen, skyttelen og synåla Da jenta ikke hadde noen tein lenger, tok hun skyttelen og satte seg i vevstolen og begynte å veve.

Men teinen dansa videre og videre, og da det var slutt på tråden, hadde den nådd igjen prinsen. «Nei, hva er det?» sa han, «teinen vil sikkert vise meg veien.» Så snudde han hesten og rei tilbake etter den gylne tråden. Men jenta satt ved arbeidet sitt og sang:

«Skyttel lag en vev så fin, og før frieren her inn.»

Med det samme för skyttelen ut av handa hennes og rett ut av døra. Men like foran dørstokken begynte den å veve et teppe vakrere enn noen kunne tenke seg. På begge sidene blomstret roser og liljer, og på midten på gyllen bunn snodde grønne ranker seg, og innimellom sprang harer og kaniner. Hjorter og dådyr stakk hodene fram mellom løvet, og i tregreinene satt brokete fugler. Det mangla bare at en kunne høre de sang. Skyttelen för hit og dit, og det var som om teppet laget seg av seg sjøl.

Da skyttelen var ferdig, hadde jenta alt tatt fatt med synåla, hun. Hun sydde og sang:

«Synål, liten, spiss og fin, gjør huset pent til friern min.»

Med det samme för nåla ut av handa på henne og fløy rundt omkring i stua så fort som lynet. Det var akkurat som om usynlige ånder arbeidde.

Bilde: Paul Hey (1867 – 1952)

Bord og benker ble trukket med grønt klede, stolene med fløyel, og foran vinduene hang silkegardiner. Med det samme nåla hadde tatt det siste stinget, så jenta de hvite fjærene i hatten til prinsen utafor vinduet. Han steig av hesten, gikk over det deilige teppet og inn i stua. Der sto jenta i den fattige kjolen sin; men hun var så vakker som ei rose. «Du er den fattigste, men likevel den rikeste,» sa prinsen, «kom med meg, du skal være brura mi.» Jenta sa ikke et ord, hun bare rakte han handa si. Da ga prinsen henne et kyss, satte henne på hesten sin, og de rei til slottet. Der ble det feiret bryllup som varte i mange dager, og alle var glade. —

Teinen, skyttelen og synåla ble gjemt i kongens skattkammer og ble holdt i stor ære.

JOMFRU MALEEN

Det var engang en kongssønn som fridde til ei prinsesse. Hun hette jomfru Maleen, og hun var vidunderlig vakker. Men far til prinsessa ville hun skulle ha en annen til mann. Kongssønnen og prinsessa var så glad i hverandre at de ikke ville være fra hverandre, og jomfru Maleen sa til faren sin: «Jeg vil ikke og jeg kan ikke gifte meg med noen annen.» Da ble kongen så sint at han lot bygge et tårn uten noe vindu og uten noen åpning, slik at hverken sol eller måne kunne lyse inn der; det var helt mørkt. Da tårnet var ferdig, sa han: «Der skal du sitte i sju år; når de årene er gått, skal jeg komme inn til deg og se om det stive sinnet ditt er like hardt.» Så ble det båret inn i tårnet mat og drikke for sju år, og så ble jomfru Maleen og kammerpikene hennes låst inn i tårnet. Der måtte de leve i mørket, de visste ikke forskjell på dag og natt, for det var jo like mørkt bestandig. Den unge prinsen gikk rundt tårnet og ropte på jomfru Maleen, men murene var så tjukke at hun ingen ting kunne høre. Slik gikk år etter år, og av den maten som var igjen, skjønte de stakkars menneskene i tårnet at de sju årene snart måtte være omme, men de hørte ikke et hammerslag på murene, og ikke en stein falt. Det så ut som om de var ganske glemt. Nå hadde de snart ikke matbiten igjen, og de visste ikke hva de skulle gjøre. Da sa jomfru Maleen: «Vi må forsøke om vi kan få brutt oss gjennom muren.» Hun tok en brødkniv og begynte å bryte på muren, og når hun var trøtt, løste kammerpikene henne av. Slik holdt de på i tre dager, da løsna en stein, og snart fikk de et hull så stort at de kunne krype ut. Himmelen var blå, og den friske lufta strømmet imot dem, men! Alt var forandret! Hennes fars slott var ikke mer! Hele byen var brent,

52 Jomfru Maleen og ikke et menneske kunne de se noe sted. Fienden hadde ødelagt hele hennes fars land, og folket var tatt til fange.

Så måtte Maleen og pikene hennes gå og gå, og hvor de kom, var det ingen som ville hjelpe dem, ingen ville gi dem mat, og ingen ville ha dem i sin tjeneste. Til slutt var de så sultne at de måtte spise brenneneslene som sto langs veikanten. Endelig kom de til en stor by, og der gikk de opp på slottet til kongen. Først var det ingen som ville ha dem i tjeneste der heller, men til slutt sa kokkepika at hun kunne ta jomfru Maleen til hjelp i kjøkkenet, men da måtte hun gjøre alt det groveste arbeid.

Kongssønnen i dette landet var nettopp den kongssønnen som jomfru Maleen hadde vært glad i, og nå hadde far hans valgt ei anna stygg brur til han, og nå skulle han gifte seg. Men brura hans var så stygg, så stygg, og hun var like slem som hun var stygg. Hun ville aldri vise seg for folk, forat ingen skulle få greie på hvor stygg hun var, og jomfru Maleen måtte bringe maten hennes opp til henne hver dag.

Bilde: Paul Hey (1867 – 1952)

Den dagen bryllupet skulle være, sa brura til jomfru Maleen: «Jeg har vrikka foten min, så jeg ikke kan gå til kirka, men nå skal du ta på deg mine klær og gå til kirke istedenfor meg.» Hun var redd for at folk skulle gjøre narr av henne fordi hun var så stygg. Jomfru Maleen ville ikke, men brura sa: «Gjør du ikke som jeg sier, dreper jeg deg.» Så måtte jomfru Maleen kle seg i bruras klær, og da hun kom inn i bryllupssalen, undra alle seg over hvor vakker hun var, og kongssønnen tenkte: «Hvor hun likner min Maleen.» Han tok henne i handa og førte henne til kirke. På veien gikk de forbi en brenneneslebusk. Da sa jomfru Maleen:

Brennenesle kjær,

står alene her. 4 Du var engang mat for meg,

død var jeg nå uten deg.»

«Hva sier du?» sa prinsen igjen. «Ingen ting, jeg bare tenker på den stakkars jomfru Maleen,» sa hun. Han undra seg nok over at hun visste noe om jomfru Maleen, men han sa ikke noe. Da hun gikk oppover kirketrappa, sa hun:

Facebook

Whatsapp

Messenger Telegram

Lær språk. Trykk to ganger på et ord.Lær språk i kontekst med Childstories.org og Deepl.com.

Informasjon for vitenskapelig analyse