Ulven og reven - Eventyr Brødrene Grimm

Ulven og reven
Reven var i tjeneste hos ulven. Og alt det ulven
vilde, måtte reven gjøre; for han var den svakeste. Der
for vilde reven gjerne være kvitt sin herre.
Nu hendte det en gang at de gikk sammen gjennem
skogen. Da sa ulven: «Skaff mig noget å ete, Mikkel;
ellers eter jeg dig!» Reven svarte: «Jeg vet om en
bondegård her, hvor de har to små lam. Har du lyst, så
henter vi oss et.» Jo, det vilde ulven gjerne, og så gikk
de avsted. Reven stjal lammet, gav det til ulven og gikk
sin vei.
Ulven åt op hele lammet, men var ikke fornøid med
det. Han vilde ha det andre også, og drog avsted for å
hente det. Men han var så klosset i vendingen at moren
til lammet fikk øie på ham. Og hun til å bræke, så folkene
på gården kom løpende til. De slo til ham, så han hylende
og haltende kom tilbake til reven. «Jo, du har narret
mig fint,» sa han. «Jeg skulde hente det andre lammet.

8
Da fikk folkene på gården tak i mig og mørbanket mig.»
«Hvorfor er du slik en slukhals,» svarte reven.
Dagen efter var de igjen ute og gikk.

Da sa ulven
igjen: «Skaff mig noget å ete, Mikkel; ellers eter jeg
dig!» Reven svarte: «Jeg vet om en bondegård her.
I kveld skal konen på gården bake pannekaker. Kom, så
går vi og henter oss et par.» De drog avsted. Reven
lusket omkring og kiket og snuste så lenge til han fant
ut hvor fatet med pannekakene stod. Han stjal seks styk
ker og gav dem til ulven. «Der har du mat,» sa han, og
gikk sin vei. I samme øieblikk hadde ulven slukt alle
seks. «De har mersmak,» sa han og gikk avsted og rev
ned hele fatet, så det gikk i knas. Det blev et leven så
det hørtes lang vei. Konen kom løpende, og da hun så
ulven, ropte hun på folkene. De kom farende og slo til
ulven alt det de vant, så han hylende og lam på den ene
foten kom ut i skogen til reven. «Jo, du har narret mig
fint! Folkene på gården fikk tak i mig og garvet huden
på mig,» hylte ulven. «Hvorfor er du slik en slukhals,»
svarte reven.
Dagen efter var de igjen ute og gikk sammen. Det
var bare så vidt ulven greide å hinke avsted. Men han
sa allikevel: «Skaff mig noget å ete, Mikkel; ellers eter
jeg dig.» Reven svarte: «Jeg vet om en mann som nettop
har slaktet. Kjøttet ligger i saltlake i et fat i kjelleren.
Det skal vi hente.» «Jeg følger dig med det samme. Du
kan da hjelpe mig, når jeg ikke greier å komme avsted.»
«Gjerne for mig,» sa reven, og avsted bar det til kjelleren;
reven foran og ulven efter.
I kjelleren var det nu nok av kjøtt. Ulven gav sig
straks til å ete og tenkte med sig seiv: «Det har ingen
hast, så lenge det er noget igjen.» Reven tok også godt
for sig av kjøttet. Men den glemte ikke å se sig godt
omkring hele tiden. Og rett som det var, var den borte
ved det hullet de hadde krøpet inn gjennem, og prøvde

9
om den ennu var smal nok til å komme sig- ut igjen. «Hør
her, Mikkel,» sa ulven. «Hvad er det du renner slik efter,
frem og tilbake og ut og inn!» «Jeg må jo se efter om
det kommer nogen,» svarte den lurifasen. «Spis nu bare
ikke for meget.» «Jeg rikker mig ikke av flekken, før
fatet er tomt,» svarte ulven.
Men mannen på gården hadde hørt levenet og kom
ned i kjelleren for åse hvad som var på ferde. Ikke før
fikk reven se sneven av ham, så vai* den med ett sprang
gjennem hullet. Ulven vilde samme vei. Men den hadde
ett så den hadde blitt for tykk. Den blev sittende fast
i hullet. Da tok bonden et vedtre og slo den ihjel.
Men reven sprang ut i skogen og var glad han var
kvitt den gamle slukhalsen.

Facebook

Whatsapp

Messenger Telegram

Lær språk. Trykk to ganger på et ord.Lær språk i kontekst med Childstories.org og Deepl.com.

Informasjon for vitenskapelig analyse